Skriftlig spørsmål fra Geir Adelsten Iversen (Sp) til fiskeri- og sjømatministeren

Dokument nr. 15:511 (2020-2021)
Innlevert: 20.11.2020
Sendt: 20.11.2020
Besvart: 25.11.2020 av fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen

Geir Adelsten Iversen (Sp)

Spørsmål

Geir Adelsten Iversen (Sp): Hvordan har minister Ingebrigtsen tenkt seg at nordnorske sjarker – som fratas 21 518 tonn skal komme seg til området vest av Irland for å hente «byttefisken» som EU skal innvilge Norge?

Begrunnelse

EU-andelen for torsk i norsk økonomisk sone i Barentshavet ligger på 4,14 prosent av totalkvoten. I år utgjorde denne torsken 21 518 tonn, til ein verdi på omlag 850 millionar kroner. Dette gir 50 ekstra tonn til 430 sjarker u/ 11 meter.
Storbritannia har hatt nesten halvparten av denne EU-kvoten, og mye av det EU har byttet bort til Norge, fiskes i britiske farvatn. Men på tross av at britane nå forlater EU, skal Norge forære EU like mye torsk i Barentshavet som tidligere, sier fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen til Dag og Tid (20 november 2020): «Noreg er framleis folkerettsleg forplikta til å tilby EU 4,14 % av totalkvota for torsk. Dette vert ikkje endra, sjølv om overgangsperioden for Storbritannia går ut ved årsskiftet», fremholder Ingebrigtsen.

Odd Emil Ingebrigtsen (H)

Svar

Odd Emil Ingebrigtsen: Store områder som tidligere var åpent hav, ble underlagt nasjonal jurisdiksjon da Norge og andre land opprettet 200 mils-soner. Den norske havfiskeflåten hadde forut for dette et utstrakt fiske i det som da ble andre lands soner. Spesielt gjaldt dette EU-farvann og farvannene rundt Island, Færøyene og Grønland. Motsatt var det mange utenlandske fartøy som tradisjonelt hadde fisket i det som ble norsk sone. Den norske strategien var å ivareta disse interessene ved å søke å inngå avtaler med de kyststater det gjaldt. I Ot.prp. nr.4 (1976-1977) om lov om Norges økonomiske sone, uttalte regjeringen at regjeringen ville "fortsatt beskytte de norske interesser som er knyttet til fisket ved andre lands kyster, ved å søke inngått avtaler med de kyststater det gjelder.” Det ble derfor inngått rammeavtaler med ulike land om fiskerisamarbeid, for å ivareta fiskernes interesser.
På denne bakgrunn gjennomfører Norge hvert år forhandlinger med andre land om forvaltning av fellesbestander og gjensidig bytte av kvoter.
Det er riktig som representanten skriver at Norge tilbyr EU 4,14 % av den totalkvoten av torsk som Norge og Russland fastsetter i fellesskap. Dette tilbudet er en folkerettslig forpliktelse for Norge, nedfelt i bindende avtaler. De fiskemulighetene EU tilbys, kompenseres med kvotetildelinger fra EU til Norge, innenfor rammen av de årlige kvoteavtalene.
Siden 2009 har EU ikke vært i stand til å utnytte hele dette tilbudet, da de ikke har hatt reelle kvoter til å "betale" med for et slikt kvotebytte. Norge har siden 2009 derfor holdt tilbake betydelige mengder torsk som er blitt gjort tilgjengelig for norske fartøy. I 2020 har EU en kvote på 21 518 tonn, men tilbudet basert på 4,14 % av totalkvoten var 29 947 tonn.
De kvotene Norge får i bytte fra EU, er blåkveite, kveite, lange, brosme, kolmule, øyepål, uer mm. Dette er kvoter som fiskes av de fartøygruppene som tradisjonelt har drevet disse fiskeriene i fjerne farvann, i stor grad havfiskeflåten, basert på den historiske begrunnelsen ovenfor.
Den folkerettslige forpliktelsen overfor EU vil bestå, selv om Storbritannia går ut av EU. Det gjenstår nå imidlertid å se hvor mye av dette tilbudet EU vil kunne ta mot, når Storbritannia går ut av EUs felles fiskeripolitikk etter overgangsperiodens utløp. Det er således ikke riktig at Norge skal "forære EU like mye torsk i Barentshavet som tidligere". Omfanget av kvotebyttet skal, nå som tidligere, være gjenstand for forhandlinger.