Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:792 (2020-2021)
Innlevert: 17.12.2020
Sendt: 18.12.2020
Besvart: 23.12.2020 av justis- og beredskapsminister Monica Mæland

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): I saken om Mustafa er han påført betydelig gjeld. Saksomkostningene fra morens saker for domstolene er på nesten 250 000 og er nå rettet mot gutten og hans bror.
Hvordan kan det forsvares at barn uten inntekt skal påføres saksomkostninger som foreldre ble pålagt i domstol når barna ennå var mindreårige?

Begrunnelse

Gutten er også påført en betydelig gjeld. Saksomkostningene fra morens saker for domstolene (der guttene også var parter, selvsagt, men mindreårige) er på nesten 250 000 kroner, og er nå rettet mot gutten og hans bror. Uten å gå inn i jussen i dette, skal det minnes om en annen sak: Under straffesaken mot Laila Bertheussen lot statsadvokaten være å nedlegge påstand om saksomkostninger. Begrunnelsen var at LB selv verken har inntekt eller formue, og at det derfor i realiteten ville bli den påstått fornærmede i saken, Tor Mikkel Wara, som måtte betale. Dette ville være urimelig, mente statsadvokaten. Det var en god vurdering. Gode vurderinger fra statlig hold er altså mulig.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Saken som ble behandlet for domstolene, gjaldt tilbakekall av oppholdstillatelse og flyktningstatus. I slike saker gjelder reglene i tvisteloven for sakskostnadsansvaret. Det alminnelige utgangspunktet i saker etter tvisteloven er at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Domstolene har i denne saken kommet til at unntaksreglene i tvisteloven om begrensning av sakskostnadsansvaret ikke får anvendelse. Videre er det slik at i saker med flere parter på samme side, som en for alle og alle for en dømmes til å betale motpartens sakskostnader, vil hver enkelt part være ansvarlig. Det er ikke inntatt særregler i tvisteloven knyttet til sakskostnadsansvar for mindreårige.
Det er alltid mulig å søke om ettergivelse av sakskostnadene. Ettergivelsesadgangen er imidlertid ment å være en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor det foreligger særlige forhold som gjør det urimelig å opprettholde kravet. Det føres således en meget restriktiv praksis. Dette har sammenheng med den rimelighetsvurderingen som domstolen uansett gjør før en motpart pålegges å dekke statens omkostninger. I rundskriv G-09/2010 er det gitt retningslinjer for statens behandling av anmodninger om ettergivelse av sakskostnadskrav tilkjent av domstolene. Her fremgår det blant annet at dersom skyldneren var mindreårig da sakskostnadene ble pådratt, kan dette være et moment som taler for ettergivelse.
I utlendingssaker som dette vil det først bli aktuelt å vurdere ettergivelse av sakskostnader dersom utlendingen får fortsatt oppholdstillatelse i Norge. Siden pengekravet i praksis ikke blir inndrevet av norske myndigheter når utlendingen har returnert til hjemlandet, vil det bare kunne foreligge særlige forhold som gjør det urimelig å opprettholde kravet dersom utlendingen får en tillatelse til fortsatt opphold her. Det er først da kravet kan bli en reell hindring for å etablere seg økonomisk.