Begrunnelse

Utgangspunktet burde være at opplysninger om folks inntekt og formue er omfattet av taushetsplikten og personvernet, slik at det som hovedregel er straffbart å spre disse sensitive personopplysningene om folks privatliv. Offentliggjøringen av lister over hvem som har høyest inntekt og formue fordelt på postnummer er uten tvil et uproporsjonalt tiltak som bryter med grunnleggende personvernprinsipper, og det er uklart om offentliggjøringen av skattelistene er i strid med menneskerettighetene.
Det er ingen vil om at medias publisering av skattelistene er god butikk for mediene selv, og at media selv er de som sterkest forsvarer offentliggjøringen. Mange av artiklene som kommer på bakgrunn av regjeringens offentliggjøring handler om hva ulike kjendiser tjener, og dette er sikkert god butikk for norske medier. Spørsmålet om hvorvidt offentliggjøringen av skattelistene er forsvarlig burde imidlertid handle om hensynet til enkeltmennesket og hensynet til personvernet, og ikke om hva som gir flest mulig klikk i nettavisene.
Et argument som ofte brukes for å rettferdiggjøre at media får lov til å publisere sensitive personopplysninger om inntekt og formue, er at listene over folk med høyest inntekt og formue gjør at vi får en årlig debatt om fordeling av skattebyrdene. Hvis dette er regjeringens mål med å spre skattelistene til internettbrukere over hele verden kunne man oppnådd det samme med anonymiserte tall på aggregert nivå.
Jeg mener at det eneste riktige hadde vært å avslutte den særnorske offentliggjøringen av skattelistene og kriminalisere deling av ligningstall. Det er samtidig viktig med fortsatt unntak for bankenes og kredittopplysningsbyråenes legitime behov knyttet til kredittsjekk og bekjempelse av hvitvasking, men dette må selvsagt gjøres på en slik måte at denne adgangen ikke kan misbrukes av media gjennom oppslag på enkeltpersoner.