Skriftlig spørsmål fra Lars Haltbrekken (SV) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:1589 (2020-2021)
Innlevert: 10.03.2021
Sendt: 10.03.2021
Besvart: 17.03.2021 av klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn

Lars Haltbrekken (SV)

Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): I dag kan organisasjoner som rydder i marine områder, levere søpla de rydder gratis. Men organisasjoner som for eksempel rydder i skogen må betale for å levere søpla de har ryddet. Landforsøpling er et stort miljøproblem, og ender til slutt opp i havet.
Vil statsråden utvide refusjonsordningen for eierløst marint avfall til også å inkludere opprydningsaksjoner av eierløst avfall som ligger på land?

Begrunnelse

Opp igjennom årene har flere frivillige blitt sittende igjen med regninga fordi søpla de plukket ikke var i marine områder. I dag må organisasjoner bruke mye tid og krefter på å forhindre at lokale ryddeaksjoner kan havne i en situasjon der de må betale for å levere avfallet de har ryddet. Det er tid og krefter som kunne vært brukt til å rydde forsøpling i naturen. Det fører ofte til at planer om denne typen opprydding skrinlegges, og søpla blir liggende, skader dyr eller havner til slutt i havet. Mangelen på finansieringsmuligheter for opprydding av landforsøpling fører til en unødvendig terskel for opprydding, særlig i innlandet. De som ønsker å rydde i skog og mark, ender opp med å ikke gjøre det, fordi de blir opplyst om at de kan risikere å sitte igjen med regningen.
Dyr og mennesker skades av forsøpling på land på samme måte som i vann. For eksempel dør over tusen kyr hvert år pga. fremmedlegemer i fôret, slik som drikkebokser som er kastet i veikanten og som skjæres opp av kantslått eller i fôrhøsteren. Det finnes også mange eksempler på dyr som vikler seg inn i forsøpling på land, bla. hjorter som setter gevir fast i bøtter og tau og pinnsvin som går seg fast i take-away-begre. Landdyr spiser også forsøpling. I Norge har vi funnet kyr og andre beitedyr med baller av plast i magesekken, og i Midt-Østen påviste nylig en studie på 30 000 kameler at plastballer i magen var dødsårsak på 300 kameler. Miljøfarlige stoffer kan også lekke ut fra forsøpling på land og få uheldige konsekvenser i luft, jord og vann i nærmiljøet.
Landforsøpling er hovedkilden til marin forsøpling. På verdensbasis anslås det at 80 % av den marine forsøplingen kommer fra land, og selv om denne andelen er noe lavere i fiskerinasjonen Norge, er opprydding av forsøpling på land, og finansiering av det, svært viktig også for å bekjempe marin forsøpling og plast i havet.
For å forhindre misbruk av ordningen kan man vurdere å legge til flere kontrollfunksjoner i ordningen for å unngå misbruk. Krav om gjennomsiktige sekker er også en måte å forebygge misbruk. Mange avfallsselskap har gått over til å kun ta imot gjennomsiktige sekker for å forebygge f.eks. brann fra feilsortert, farlig avfall. Dette er en god måte å sikre at avfall som leveres inn er forsøpling, og ikke privat avfall.

Sveinung Rotevatn (V)

Svar

Sveinung Rotevatn: Eg er samd med representant Haltbrekken i at opprydning av eigarlaust avfall ikkje berre er viktig langs kysten, men óg på land. Den frivillige oppryddinga er eit svært positivt tiltak på mange måtar, og viktig for regjeringa å støtte opp om.
Refusjonsordninga for eigarlaust marint avfall som Haltbrekken viser til, vart oppretta i 2015, og vert administrert av Hold Norge Rent (HNR). Refusjonsordninga gjeld for utgifter til transport, mottak og handsaming av eigarlaust marint avfall samla inn på dugnadsbasis. Avfallet skal leverast til godkjend avfallsmottak. For å få refundert slike utgifter til ein oppryddingsaksjon, må aksjonen på førehand vere registrert i nettportalen Rydde.
HNR får midlane gjennom årlege søknadar på Miljødirektoratet si utlysing av tilskotsmidlar til tiltak mot marin forsøpling. Kriteria for tildeling av tilskotsmidlane frå Miljødirektoratet, som er finansiert gjennom statsbudsjettet, er fastsatt i forskrift. Midlar som HNR mottar til refusjonsordninga må difor brukast etter kriteria i denne forskrifta. Tilskot kan berre gis til tiltak som kan bidra til å redusere marin forsøpling i Noreg. Hovudmålet med ordninga er opprydding i strandsona. Det kan óg gis tilskot til tilsvarande tiltak langs eller ved elver, vatn og innsjøar.
Eit viktig kriterium for kva refusjonsmidla kan brukast til, er at avfallet må vere eigarlaust. Refusjonsmiddel kan ikkje brukast til å dekke opprydding der den ansvarlege for forsøplinga kan identifiserast.
Når det gjeld forsøpling på land, kan det nokre gonger vere lettare å identifisere ansvarleg for forsøplinga, enn det kan vere for forsøpling langs kysten, som óg kan vere spreidd med havstraumar. Kommunen er forureiningsmyndigheit for forsøpling etter forureiningslova, og har det overordna ansvaret for å følgje opp forsøplingssaker i sin kommune. Dette gjeld både å undersøke om den ansvarlege kan identifiserast, og vurdere behovet for oppfølging. Kommunen kan pålegge den ansvarlege for forsøplinga å rydde opp.
Kommunen har sjølv ansvaret for ei rimeleg opprydding av forsøpling på utfartsstader og andre sterkt besøkt offentlege stader. Andre områder der det føreligg eit klart ansvar er utsalsstader, turistanlegg, vegar og ved arrangement.
Kommunar kan velgje å ta imot opprydda eigarlaust avfall gratis, og fleire arrangerer oppryddingsaksjonar kor slike utgifter vert dekka, til dømes Rusken i Oslo.
Eg er samd med representant Haltbrekken i at opprydding av eigarlaust avfall er viktig, og det gjeld óg på land. Opprydding av avfall i miljøet er eit tema eg vil omtale i den reviderte plaststrategien departementet arbeider med.