Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:2550 (2020-2021)
Innlevert: 23.06.2021
Sendt: 24.06.2021
Besvart: 02.07.2021 av arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Stortinget vedtok ved behandling av Prop. 184 L (2020-2021) nye lovregler om fastsettelse av virkningstidspunkt for uføretrygd, i kraft fra 18. juni 2021. Nye regler tilsvarer praksis fra 2016, etablert ved intern instruks i Nav i strid med dagjeldende lovbestemmelser.
Hvor mange mottakere har tapt hvor mye på Navs ulovlige praksis fra 2016 til 18. juni 2021, og hva vil statsråden gjøre for at de det gjelder, skal få etterbetalt det de etter gjeldende bestemmelser i denne perioden hadde krav på?

Begrunnelse

Sivilombudsmannen har i 2011 og 2018 utvetydig fastslått at Navs praksis fram til nye lovregler fra 18. juni 2021, var i strid med folketrygdlovens bestemmelser om virkningstidspunkt for uføretrygd. Intern instruks i Nav er sendt i e-post, uten journalføring, og uten inkorporering i saksbehandlingsrundskrivet til bestemmelsen. Det ble kritisert av Sivilombudsmannen i sak 2018/52.
Trygderetten har i flere kjennelser fastslått lovbrudd, uten at Nav har endret praksis. Nav har kun gjenopptatt de konkrete sakene, endret virkningstidspunkt og etterbetalt i den enkelte sak, men uten å endre praksis.
Dette ser ut til å følge et mønster i Nav, som vi kjenner mer enn godt igjen fra den såkalte Nav-skandalen. Er Nav uenige med trygderetten, kan saken bringes inn for domstolene for endelig fastslåelse av gjeldende rett. Når Nav ikke gjør det, er det ikke nok å endre den enkelte sak. Da må de også endre praksis i tilsvarende saker. De bør også på eget initiativ vurdere om det er flere mottakere som må få sin sak opp på nytt, i det minste som de har plikt til, varsle statsråden om avvik mellom trygderettens og Navs oppfatning.
Jeg viser også til mine mange skriftlige spørsmål om at Nav allerede i 2016 i rundskriv påla saksbehandlere å stramme inn praksis når det gjaldt arbeidsavklaringspenger, før Stortinget hadde vedtatt nye lovbestemmelser. Det ble først benektet. Til slutt måtte innrømmelsen komme, basert på den dokumentasjon vi satt på fra intern varsler i Nav. Den saken endte med at Nav selv i Arbeid og velferd nr. 3 fra 2019 skrev at “det har skjedd en tilpasning i saksbehandlingen allerede før nytt regelverk trådte i kraft“.
I Nav-skandalen har regjeringen sagt at alle steiner skal snus, og at de som er rammet, skal få oppreisning og etterbetalt. Det bør være et gjennomgående prinsipp i Nav, for alle som har fått negative vedtak i strid med loven, ikke bare mottakere som har oppholdt seg i utlandet.
Det er et demokratisk problem at vedtak i strid med loven forsøkes bagatellisert i dokumenter fra regjering til storting. Arbeiderpartiet valgte å stemme mot lovendringen, ikke på bakgrunn av opplysninger i Prop. 184 L (2020-2021), som kun henviste til etablert praksis, men på bakgrunn av en artikkel i VG, som viste at konsekvensene var langt større enn opplyst.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Det følger av folketrygdloven § 22-12 tredje ledd at uføretrygd ikke utbetales for perioder hvor medlemmet har mottatt arbeidsavklaringspenger. Uføretrygd gis per måned og utbetales innen utgangen av måneden, mens arbeidsavklaringspenger gis per dag og utbetales vanlig etterskuddsvis hver fjortende dag. Problemstillingen som ble reist i Prop. 184 L (2020–2021) var hvordan bestemmelsen skulle forstås i relasjon til de tilfellene hvor bruker har et vedtak om arbeidsavklaringspenger som fortsatt løper når Arbeids- og velferdsetaten innvilger uføretrygd, men der utbetalingen for alle dagene i måneden ennå ikke har skjedd. Verken den tidligere ordlyden eller bestemmelsens forarbeider sa noe om hvordan akkurat disse tilfellene skulle løses
I proposisjonen foreslo departementet endringer i folketrygdloven § 22-12 (tredje ledd nytt annet punktum) for å tydeliggjøre lovgrunnlaget for dagens praksis. I proposisjonens punkt 3.5.1 og 3.5.3 er det gitt begrunnelse for at Arbeids- og velferdsetatens praksis har vært i overensstemmelse med folketrygdloven § 22-12, også slik den lød før endringen som trådte i kraft 18. juni i år.
Hensikten med lovforslaget var altså å klargjøre lovteksten, ikke å endre meningsinnholdet i bestemmelsen. Jeg er derfor ikke er enig i premisset for stortingsrepresentant Christoffersens spørsmål.
Gjeldende praksis har sin bakgrunn i folketrygdloven § 22-12 tredje ledd som ble innført etter forslag i Ot.prp. nr. 10 (2003-2004) og trådte i kraft 1. januar 2004. Bestemmelsen kom inn i loven for å endre en tidligere ressurskrevende praksis med å avregne ytelser mot hverandre ved innvilgelse av uførepensjon. Bestemmelsen ble videreført da arbeidsavklaringspenge-ordningen ble innført fra 1. mars 2010. Dagens praksis har altså vært fulgt i lang tid. I 2016 ble imidlertid rutinen nedfelt skriftlig da det viste seg at en av enhetene hadde hatt en annen praksis enn etaten for øvrig. Jeg vil legge til at det er avsagt flere kjennelser fra Trygderetten der det framkommer av faktum i saken at praksis har vært at virkningstidspunktet for uføretrygden har blitt satt fra måneden etter at vedtaket ble fattet hvis personen hadde løpende arbeidsavklaringspenger. Kjennelsene gjelder blant annet saker tilbake til 2011 og 2012. Den rettslige problemstillingen i disse sakene har riktignok vært andre enn spørsmålet vi taler om her. Trygderetten synes likevel ikke å stille spørsmål ved Arbeids- og velferdsetatens praksis om å sette virkningstidspunktet for uføretrygden til måneden etter at vedtaket ble fattet.
Jeg vil også presisere at Sivilombudsmannens kjennelse fra 2011 gjelder en noe annen problemstilling og at praksis er endret.
Til sist vil jeg bemerke at konsekvensene av den langvarige praksisen er godt belyst i Prop. 184 L (2020–2021). I punkt 3.2 er det omtalt at selv om arbeidsavklaringspenger og uføretrygd begge gis med 66 prosent av beregningsgrunnlaget, er det forskjeller som for noen personer gir en høyere eller lavere utbetaling ved overgang til uføretrygd. Det er gitt flere eksempler på at reglene er forskjellige. Grunnlaget for arbeidsavklaringspenger fastsettes ut fra den pensjonsgivende inntekten kalenderåret før året da arbeidsevne ble nedsatt med minst halvparten. Grunnlaget skal likevel fastsettes ut fra gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten i de tre siste kalenderårene før samme tidspunktet om det gir et høyere grunnlag. Grunnlaget for uføretrygd fastsettes ut fra gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten for de tre beste av de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet. Forskjellen i fastsettelsen av grunnlaget innebærer at noen får en høyere ytelse ved overgang til uføretrygd, mens andre får en lavere ytelse. Minste årlige ytelse er høyere for uføretrygd enn for arbeidsavklaringspenger, og dette berører blant annet unge. Reglene for barnetillegg er forskjellige, noe som innebærer at noen får utbetalt mer i barnetillegg, mens andre minster barnetillegget ved overgang til uføretrygd. Videre blir uføretrygd – i motsetning til arbeidsavklaringspenger – avkortet ift. trygdetid, noe som kan gi en stor nedgang ved overgang til uføretrygd.
Vi har altså pekt på grupper som får mer eller mindre utbetalt i uføretrygd enn i arbeidsavklaringspenger. Både i punkt 3.2, punkt 3.5.1 og 3.5.3 i proposisjonen kommer det fram at en eventuell annen praksis ville gitt noen personer en høyere ytelse i inntil en måned (mellom 1 og 31 dager) sammenlignet med gjeldende praksis, mens andre ville fått en lavere utbetaling i den måneden de går over fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd.
Etaten har ikke hatt en ulovlig praksis, og praksisen er nå presisert gjennom lovendringen. Det er derfor ikke grunn til å vurdere å etterbetale ytelser; ei heller å kreve tilbake ytelser for de som har fått en uføretrygd som er lavere enn arbeidsavklaringspengene. Jeg nevner for øvrig at å finne ut hvor mange som kunne ha fått utbetalt mer (eventuelt mindre) med en annen praksis, ville kreve manuell gjennomgang av alle saker der en person har gått over fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd. Årlig gjelder dette i størrelsesorden 25 000 - 30 000 personer.