Problemer med søkeløsningen

Søkeløsningen på stortinget.no er dessverre ute av funksjon. Vi beklager dette, og jobber med å løse problemet.

Skriftlig spørsmål fra Tellef Inge Mørland (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2640 (2020-2021)
Innlevert: 29.06.2021
Sendt: 29.06.2021
Besvart: 05.07.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Tellef Inge Mørland (A)

Spørsmål

Tellef Inge Mørland (A): Hvilke krav stilles før medisinfrie tiltak tas i bruk i psykisk helsevern, og hvordan sikrer helseministeren at de medisinfrie tiltakene som benyttes har en dokumenterbar positiv effekt?

Begrunnelse

I Aftenposten 28.juni hevder en professor og overlege i psykiatri ved Universitetet i Oslo og en psykologspesialist ved Universitetet i Stavanger at man i norsk helsevesen tilbyr medisinfrie tiltak med udokumenterte og til dels skadelige virkninger innen psykisk helsevern.
De uttaler blant annet at: «Ulike ideologiske retninger har nå fått tilnærmet fritt spillerom, så lenge de kaller seg medisinfrie. I likhet med helseministeren, vet vi ikke hva medisinfrie tiltak er.» Og: «Ikke bare kan pasienter i psykisk helsevern tilbys udokumentert behandling. De kan også tilbys en behandling med svært negative konsekvenser for behandlingsforløpet.» De mener videre at medisinfrie tiltak synes fristilt fra å måtte dokumentere virkning.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg har i den offentlige debatten gitt klart uttrykk for at medisinfrie tilbud er et nødvendig supplement til det ordinære behandlingstilbudet i psykisk helsevern. Pasienter som ønsker et medisinfritt tilbud skal kunne velge dette så langt det er faglig forsvarlig i hvert enkelt tilfelle.

Helsedirektoratet uttalte følgende i et brev om problemstillingen i desember 2017:



"Hva som er faglig forsvarlig i et konkret tilfelle, beror blant annet på pasientens helsetilstand og hvilke behandlingsalternativ som er tilgjengelige. Hovedkravet til forsvarlig behandling er at metoden som anvendes, er egnet til å gi kurativ eller lindrende effekt. Valg av metode beror på en faglig skjønnsmessig avveining. Viktige hensyn vil være lidelsens karakter, pasientens alder, allmenntilstand, inngrepets omfang, behandlingsusikkerhet og skadepotensial. Anbefalingene i Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølgning av personer med psykoselidelser (IS-1957) og Nasjonal fagleg retningslinje for utgreiing og behandling av bipolare lidingar (IS-1925) vil være sentrale i vurderingen av hvilke metoder som er forsvarlige i behandling av alvorlige psykiske lidelser. Flere behandlingsmetoder kan være forsvarlige i et bestemt tilfelle – hver for seg eller sammen. Det avhenger av de konkrete omstendighetene."



Helsedirektoratet peker videre på muligheten for at den konkrete pasienten ikke vil profittere på et legemiddelfritt tilbud:



"Dersom tilstanden regelrett forverres, vil det ofte ikke være forsvarlig å fortsette med behandlingen. Dersom pasienten mister samtykkekompetansen eller blir til fare for eget liv eller andres liv eller helse, vil tvungen behandling med legemidler kunne bli aktuelt."



Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT) fikk høsten 2016 i oppdrag av Helsedirektoratet via Helse Midt-Norge, å lage en faktasammenstilling og evaluere de medisinfrie tilbudene i psykisk helsevern. Andre og siste rapport ble publisert før jul i fjor (tilgjengelig her: Fersk rapport fra vår evaluering av medisinfrie tilbud - KBT (kbtkompetanse.no). Evalueringen bekrefter at de medisinfrie tilbudene er et viktig og etterlengtet behandlingsalternativ for brukerne. Pasienter som har fått et slikt tilbud, er i stor grad fornøyd. Samtidig viser rapporten at det er mangelfull informasjon om tilbudene og at tilgjengeligheten er varierende. Jeg forutsetter at de regionale helseforetakene tar med seg denne rapporten i den videre utviklingen av medisinfrie behandlingstilbud.

For dokumentasjon av effekt mener jeg at erfaringene og tilbakemeldingene fra brukerne, behandlerne og pårørende er særlig viktig. Akkurat som i somatikken, må det også i psykisk helsevern arbeides med persontilpasset behandling og fagutvikling langs flere akser. De som av ulike grunner ikke vil bruke medisiner på veien til bedre helse, må kunne få velge andre, gode tilbud innenfor rammen av det som er faglig forsvarlig.