Skriftlig spørsmål fra Sylvi Listhaug (FrP) til statsministeren

Dokument nr. 15:2978 (2020-2021)
Innlevert: 17.09.2021
Sendt: 17.09.2021
Besvart: 24.09.2021 av statsminister Erna Solberg

Sylvi Listhaug (FrP)

Spørsmål

Sylvi Listhaug (FrP): Kan statsministeren akseptere at Stortingets føringer om høyere betalingsvilje og lavere dokumentasjonskrav for sjeldne sykdommer ikke blir fulgt opp i Nye Metoder og helseforetakene, og står statsminister fortsatt inne for det hun uttalte i spørretimen 5. mai?

Begrunnelse

I spørretimen på Stortinget 5. mai spurte undertegnede statsministeren om hva hun tenkte om at legemidler som andre land i Europa tilbyr sin befolkning, blir avslått av norske helsemyndigheter med begrunnelsen at de ikke er kostnadseffektive. Statsministerens svar var at mange land har et forsikringsbasert helsevesen, noe som bidrar til at det blir veldig ulik tilgang til nye legemidler, så selv om et legemiddel er godkjent i et land, betyr det ikke at det er tilgjengelig for befolkningen i det landet. Statsministeren sa videre at det er avhengig av om den forsikringsordningen eller den helsefinansieringsordningen man har i det landet, vil betale for det.
Det virker som at statsministeren ikke har fått med seg Stortingets føringer om at man skal akseptere en høyere betalingsvilje og lavere dokumentasjonskrav for sjeldne sykdommer. Helseminister Bent Høie sa i pressemeldingen for strategien for sjeldne diagnoser at regjeringen med denne strategien ønsker å sikre at pasienter og brukere med diagnoser de ikke deler med så mange andre, får enda bedre og mer tilrettelagte tjenester. Likevel står vi i en situasjon hvor enkeltmennesker i dette landet, med alvorlig grad av cystisk fibrose, har fått satt livet sitt på vent i påvente av en avgjørelse i systemet for Nye Metoder.
Det er nå bestilt en metodevurdering av Kaftrio til legemiddelverket. I Norge tar det i gjennomsnitt 522 dager før legemidler er innført. Til sammenligning tar det i gjennomsnitt 154 dager i Danmark. Tid er en ressurs mange av de som lever med cystisk fibrose ikke har. Undertegnede ønsker svar på om statsministeren aksepterer at mennesker med denne alvorlige og sjeldne sykdommen i Norge må dø i påvente av at systemet godkjenner medisin som kan redde liv.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Spørsmålet om hvilke hensyn som skal styre prioritering av ressurser i helsetjenesten er blitt drøftet i en rekke offentlige utredninger og behandlet i Stortinget. Stortinget har sluttet seg til et sett av prinsipper for prioritering i helsetjenesten som innebærer at tiltak i helsetjenesten skal vurderes ut fra tre prioriteringskriterier – nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet. Prioriteringskriteriene skal vurderes samlet og veies mot hverandre. I Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste ble det drøftet om sjeldenhet bør være et eget prioriteringskriterium, men det ble konkludert med at det ikke er grunnlag for å innføre et selvstendig prioriteringskriterium for sjeldenhet. Det vil likevel være forhold som typisk kommer sammen med en del tilstander som svært få pasienter har, som vil kunne bli relevante i konkrete prioriteringsvurderinger. Det kan være vanskelig å gjennomføre kontrollerte studier av effekt på små pasientgrupper. Dette kan gjøre det vanskeligere å dokumentere nytten av behandlingen på en god måte. Industrien kan også ha svakere insentiver til å utvikle legemidler fordi det bl.a. er få pasienter å dele utviklingskostnaden på, og dersom et legemiddel blir utviklet kan prisen ofte bli høy.
På bakgrunn av dette la regjeringen i prioriteringsmeldingen opp til prinsipper for prioritering som tar hensyn til disse særskilte utfordringene. Prinsippene for prioritering åpner, slik representanten Listhaug påpeker, for at det kan aksepteres et lavere krav til dokumentasjon i vurdering av tiltak rettet mot små pasientgrupper med alvorlig tilstand hvor det er vanskelig å gjennomføre kontrollerte studier av effekt. Videre kan det aksepteres høyere ressursbruk enn for andre tiltak ved vurdering av tiltak rettet inn mot særskilt små pasientgrupper med svært alvorlig tilstand, der det ofte ikke finnes god nok dokumentasjon av nytten. Stortinget sluttet seg til dette i behandling av Meld. St. 34 (2015–2016).
For å anvende de to overnevnte hensynene i tråd med sitt formål og på en ensartet måte på tvers av pasientgrupper, har system for Nye metoder etablert en ordning for særskilt små pasientgrupper med svært alvorlig tilstand. Her stilles det krav om at den dokumentasjonen som er fremskaffet er den beste som det er rimelig å forvente, gitt at det er en særskilt liten pasientgruppe med svært alvorlig sykdom. Selv om en ny behandlingsmetode er utviklet for pasienter med sjeldne sykdommer, vil beslutningen om innføringen fortsatt måtte bli fattet på et godt faglig grunnlag og i tråd med prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet. Det innebærer at også enkelte metoder som vurderes i ordningen for særskilt små pasientgrupper ikke vil innføres, mens andre gjør det.
I denne konkrete saken er behandlingsmetoden Kaftrio blitt vurdert å ikke tilfredsstille kriteriene for å vurderes i ordningen for små pasientgrupper med alvorlige sykdommer. Selv om tilstanden er alvorlig, er pasientpopulasjonen for stor til å bli omfattet av ordningen. Jeg har blitt orientert om at manglende innsendt dokumentasjon fra produsenten i denne saken er et av momentene som har bidratt til forsinket fremdrift i vurderingen av Kaftrio til behandling av cystisk fibrose. I etterkant av et møte i Bestillerforum 30. august i år har produsenten signalisert i et brev til Nye metoder at det foreligger ny dokumentasjon som de kan oversende. Bestillerforum har derfor bedt om en metodevurdering fra Statens legemiddelverk og har bedt om en rask vurdering. Videre vurdering av denne behandlingsmetoden vil derfor foregå innenfor rammene av system for Nye metoder.
Jeg mener derfor at Stortingets og regjeringens føringer om unntak for små pasientgrupper med alvorlige sykdommer er blitt fulgt opp ved at det er blitt opprettet en ordning som ivaretar viktige hensyn for små pasientgrupper og som praktiseres i tråd med intensjonen. En for vid praktisering av denne ordningen vil undergrave målene om likeverdig og rettferdig prioritering ved at tiltak som vurderes å ikke oppfylle prinsippene for prioritering, blir innført. Det vil kunne føre til at vi samlet sett får en mindre rettferdig fordeling av helseressursene.