Begrunnelse

Utenforskap er et av de største problemene nasjonen Norge står overfor de nærmeste årene.
Utfordringene er særlig store når det gjelder unge. Tallet på unge uføre er doblet de siste sju årene, og vi har nå om lag 40 000 personer under 30 år som mottar uføretrygd eller AAP. Dette tilsvarer nesten et helt årskull.
Utfordringene for dem som faller utenfor er sammensatte. Psykiske helseproblemer, mangelfull utdanning og det å stå utenfor arbeidslivet henger sammen. Derfor må også tiltakene som settes inn være sammensatte, og på tvers av tradisjonelle sektorgrenser og fagdisipliner. Vi trenger ikke bare samhandling, men også samvirke mellom og integrering av tjenestene fra helse-, utdannings- og arbeidssektoren.
Arbeidsrettet rehabilitering dreier seg om dette, og skal hjelpe mennesker med helseproblemer tilbake i arbeid. Det er en kombinasjon av tiltak rettet både mot helse og arbeid hvor deltakerne selv bidrar aktivt. Prosessen involverer fastlege, annet helsepersonell, NAV og eventuelle utdanningsinstitusjoner eller arbeidsgiver.
Stortinget vedtok i 2005 å opprette Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering. Mandatet er å utvikle kunnskap og spre kompetanse i de helhetlige behandlingsforløpene med utgangspunkt i arbeidsrettet rehabilitering, slik det tilbys i spesialisthelsetjenesten, og hvor sammenhengen mellom helse og arbeid står sentralt.
Sammenhengen mellom arbeid og helse bør etter min mening også ha betydning for kompetansetjenestens forankring i de ansvarlige departementer. Her er det nok av eksempler på mennesker som faller mellom to stoler og systemer som ikke virker godt nok sammen.
Perspektivmeldingen, Stortingsmeldingen om utenforskap og Sysselsettingsutvalget peker på sektorovergripende tiltak og arbeidsmåter som en viktig forutsetning for å få flere i utdanning, aktivitet og arbeid.