Nikolai Astrup (H): I Regjeringsplattformen har regjeringen uten forbehold erklært at den skal «fjerne ordningen med opprinnelsesgarantier og prioritere industriens kraftbehov».
Hvilke prosesser har Regjeringen satt i gang for å realisere dette løftet, herunder for å avklare Norges forpliktelser etter EUs fornybardirektiv, og hvordan vurderer statsråden ordningen i lys av et marked som i økende grad krever dokumentasjon på at produkter er produsert med fornybar energi?
Begrunnelse
Norge har deltatt i EUs ordning med opprinnelsesgarantier for kraft siden 2006. Ordningen er en del av EUs fornybardirektiver. Ordningen har lenge vært kontroversiell i Norge. Flere store industribedrifter, som for eksempel Alcoa og Hydro, kjøper ikke slike opprinnelsesgarantier, dels på grunn av kostnadene og dels ved å vise til at fornybar energi er det største innslaget i den norske kraftmiksen. Andre bedrifter, som for eksempel Yara, mener opprinnelsesgarantier er nødvendige i et internasjonalt marked som i økende grad krever dokumentasjon på bruk av fornybar energi.
EU legger økende vekt på bruk av opprinnelsesgarantier, og det bes i svaret opplyst om Norge uten videre kan “fjerne ordningen“ eller om det snarere er Norge som må trekke seg ut av ordningen. Det er av interesse å få statsrådens vurdering av hva en norsk uttreden av ordningen kan bety for Norges tilslutning til EUs fornybardirektiver, og da særlig EUs lovpakke “Fit for 55“.
Dersom Norge står utenfor ordningen vil norske kraftselskaper, norsk industri og andre virksomheter stå uten mulighet til å dokumentere at kraften som produseres og forbrukes er fornybar. Å vise til den norske kraftmiksen, som på grunn av kraftutveksling med andre land også vil ha innslag av kullkraft og atomkraft, vil ikke være tilstrekkelig i et mer klimabevisst marked. Derfor er det interessant å få vite hvordan Regjeringen vil løse dokumentasjonsbehovet uten opprinnelsesgarantier.