Begrunnelse

Jeg viser til regjeringens beslutning om å unnta lærere og barnehageansatte fra karantene i arbeidstiden. Mange lærere/barnehageansatte har reagert på dette, og flere har vist til at de møter flere titalls (noen møter over hundre) barn/unge i uken, som attpåtil primært er uvaksinerte.
En betimelig frykt er at klasserom og barnehager kan bli arenaer for stor smittespredning, ved at lærere/barnehageansatte som hadde vært i karantene dersom de var i et annet yrke (etter evt. kontakt med noen som er smittet), kan smitte uvaksinerte elever som igjen går hjem til søsken og andre familiemedlemmer.
Et annet perspektiv flere lærere har trukket frem, er paradokset de føler på ved at det ikke anses som trygt nok for dem å f.eks. å dra ut å spise med familien etter arbeidstid eller hente egne barn i barnehagen uten munnbind, mens de samtidig blir bedt om å møte flere titalls elever i uken uten munnbind og selv om de i andre yrker ville vært pålagt karantene.
Enkelte har også trukket frem at de føler at de og deres familier sin trygghet ikke settes like høyt som resten av samfunnet, ettersom de fleste andre i samfunnet av hensyn til seg selv, sine nærmeste og andre settes i karantene i situasjoner hvor lærerne nå blir bedt om å jobbe. Det stilles spørsmål om hvorfor de ikke skal ha den samme helsemessige beskyttelsen fra smitten og evt. sykdom.
Samtidig har vi alle stor forståelse for nødvendigheten til å ikke ramme barnas utdanning mer enn nødvendig under pandemien, og at samfunnets daglige funksjoner må forsøkes å opprettholdes på best mulig måte. Det er imidlertid viktig at vi finner riktig balansegang, og derfor stiller jeg vedlagte spørsmål.