Skriftlig spørsmål fra Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:806 (2021-2022)
Innlevert: 03.01.2022
Sendt: 05.01.2022
Besvart: 07.01.2022 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V)

Spørsmål

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Kan statsråden redegjøre for hvordan UNE og UDI sine vurderinger om barnets beste i sakene som nevnes i begrunnelsen er i tråd med FNs barnekonvensjon?

Begrunnelse

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Allikevel kunne vi i romjulen lese om to kvinner, som må forlate Norge og sine barn som er norske statsborgere, jf. leder i Vårt Land av 29.12.21. Begge tilfeller er eksempler på at innvandringsregulernede hensyn er satt foran hensynet til de to mødrenes barns beste. Av artikkel 3 i FNs barnekonvensjon følger det: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Det samme hensynet fremgår av Grunnloven § 104.
I utlendl. § 70 fremgår det at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, i saker som berører barn. I «Maria-dommen» (Rt. 2015-93) slo Høyesterett fast at:

«[…] ved avveiningen mot andre interesser skal hensynet til barnets beste ha stor vekt – det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen».

UNE og UDIs vedtak i disse to sakene virker ikke å samsvare med at barns beste skal veie tyngre enn andre hensyn, selv om den ene av kvinnene ikke ble tvangsutsendt 1. januar som varslet.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Jeg vil innledningsvis vise til mine tidligere svar til skriftlig spørsmål nr. 350 og nr. 799 fra hhv. representanten Fiskaa og representanten Drevland Lund, som begge tar opp hensynet til barnets beste i saker om utvisning. Mitt svar her må leses i sammenheng med disse.
Som representanten sikkert er kjent med, er ordningen på utlendingsfeltet slik at det er Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som avgjør enkeltsakene. Stortinget har fastsatt organiseringen på denne måten, ut fra et standpunkt om at den ansvarlige statsråd ikke skal gripe inn i enkeltsaker. Jeg kommer derfor ikke til å kommentere de nevnte enkeltsakene nærmere.
Jeg vil imidlertid på et generelt grunnlag vise til at barnets beste etter barnekonvensjonen skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Dette gjelder også i utvisningssaker, og er uttrykkelig fastslått i utlendingsloven. Selv om barnekonvensjonen fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, kan andre hensyn få avgjørende betydning i den enkelte sak. Formuleringen «et» grunnleggende hensyn innebærer at andre hensyn kan tillegges vekt. Det sentrale er å sikre forsvarlige og samvittighetsfulle avveininger av hensynet til barnets beste mot andre motstridende hensyn som gjør seg gjeldende i utvisningssaker. Dette vil typisk være innvandringsregulerende og allmennpreventive hensyn.
Når noen bryter utlendingsloven gjennom å oppholde seg her ulovlig, oppgi falsk identitet eller for øvrig gir falske opplysninger til utlendingsmyndighetene, er dette svært alvorlig. Det har vært bred oppslutning i Stortinget om at grove brudd på utlendingsloven som utgangspunkt skal kunne føre til utvisning. Men bl.a. i saker om utvisning av foreldre til barn med sterk tilknytning til Norge, kan det oppstå vanskelige dilemmaer.
Høyesterett behandlet en sak om dette temaet i 2019, og stadfestet da at «[h]ensynet til barnets beste skal være grunnleggende og veie tungt, men er ikke alene nødvendigvis avgjørende.» Høyesterett presiserte at «et utgangspunkt ved denne vurderingen er at der alvorlige brudd på utlendingsloven fører til at oppholdsgrunnlaget faller bort, vil utvisning i alminnelighet bare være uforholdsmessig overfor barna dersom det medfører uvanlig store, eller ekstraordinære, belastninger for dem». At utvisning fører til familiesplittelse er i seg selv ikke nok.
Det er likevel slik at utvisningssaker som berører barn, i en del tilfeller, vil være svært krevende saker, og det vil variere fra sak til sak hvor tungtveiende hensyn som gjør seg gjeldende i den ene og den andre retning. Som jeg viste til i mitt svar til spørsmål nr. 799 venter departementet på en rapport fra en ekstern arbeidsgruppe som har foretatt en gjennomgang av praksis i utvisningssaker som berører barn. Når rapportmaterialet fra denne utredningen foreligger, vil departementet vurdere av om det er grunnlag for eventuelle tiltak.