Svar
Trygve Slagsvold Vedum: Den innstrammende effekten på økonomien av en renteøkning eller en kontraktiv pengepolitikk vil avhenge av flere forhold. Situasjonsspesifikke forhold, som eksempelvis konjunktursituasjonen, gjeldsnivå og omfanget av likvide midler, vil ha betydning for tilpasningen blant husholdninger og foretak. Effekten av en innstrammende finanspolitikk vil avhenge av hvilke inntekts- og utgiftsposter som endres. For både pengepolitikk og finanspolitikk vil den innstrammende effekten også avhenge av om endringen er midlertidig eller permanent, og hvilket tidsperspektiv en er opptatt av.
Analyser basert på makroøkonomiske modeller er nyttige utgangspunkt for å vurdere effektene på norsk økonomi av endringer i renten og endringer i finanspolitikken. I sammenligningen under er det tatt utgangspunkt i en uventet, midlertidig endring av penge- og finanspolitikken, i en normalsituasjon.
NEMO, som er den modellen Norges Bank benytter i vurderingene som ligger til grunn for innretningen av pengepolitikken, indikerer at en midlertidig renteøkning på én prosentenhet vil bidra til å redusere fastlands-BNP med om lag 0,4 prosent etter et drøyt år (5 kvartaler), se Kravik og Mimir (2019) «Navigating with NEMO», Norges Bank Staff Memo no. 5/2019. De første kvartalene etter renteøkningen er effektene relativt beskjedne, og etter om lag to år dempes effekten gradvis. Høyere rente bidrar i modellberegningene til å dempe innenlandsk etterspørsel. Høyere rente bidrar også til sterkere krone og en tilhørende reduksjon i nettoeksporten som følge av at prisen på utenlandske produkter avtar sammenliknet med prisen på norske produkter, målt i felles valuta.
Beregninger på KVARTS, som er modellen Finansdepartementet benytter i arbeidet med tallgrunnlaget i nasjonalbudsjettpublikasjonene, gir lignende resultater som NEMO. Dersom kronekursen holdes uendret, reduseres fastlands-BNP med om lag 0,4 prosent fem kvartaler etter renteøkningen, og dersom kronekursen styrker seg som følge av renteendringen, reduseres fastlands-BNP med om lag 0,6 prosent.
Beregninger på KVARTS indikerer at budsjettimpulsen som må til for å gi samme innstrammende effekt (0,4 – 0,6 prosent av fastlands-BNP) som en renteøkning på én prosentenhet, vil avhenge av hvordan budsjettimpulsen er sammensatt av ulike inntekts- og utgiftsendringer. Innstramminger gjennom økte skatter eller reduserte overføringer vil, i likhet med renteøkninger, virke på økonomien med noe tidsetterslep. På to års sikt vil reduserte overføringer tilsvarende 1,5 pst. av fastlands-BNP bidra å trekke ned fastlands-BNP med 0,4 pst. Effektene vil ifølge KVARTS-beregninger forsterkes ytterligere i etterfølgende år etter hvert som husholdningene tilpasser forbruket fullt ut til reduksjonen i inntektene. En reduksjon i offentlige utgifter til konsum- og investeringsformål vil ha mer umiddelbare effekter på aktivitetsnivået. En reduksjon i offentlige investeringer tilsvarende 0,4 pst. av fastlands-BNP vil trekke ned fastlands-BNP med 0,3 pst. etter et år og med 0,4 pst. etter to år. En reduksjon i offentlig konsum tilsvarende 0,4 pst. av fastlands-BNP vil trekke ned aktivitetsnivået med 0,4 pst. allerede etter ett år.
I Finansdepartementets likevektsmodell for analyser av finanspolitikken, NORA, spiller forventninger til fremtiden en mer eksplisitt rolle enn i KVARTS. Virkningen av ulike finanspolitiske tiltak på økonomien er likevel nokså lik i KVARTS og NORA, selv om effektene ofte er noe raskere i NORA.