Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Hva vil statsråden gjøre for å tilrettelegge for omstilling til løsdrift i norsk melke- og storfeproduksjon, og vil statsråden garantere for at løsdriftskravet og de kompenserende tiltakene gjennomføres som planlagt?
Begrunnelse
Løsdriftskravet i norsk melke- og storfeproduksjon ble etablert gjennom dyrevelferdsmeldingen i 2003, som inneholdt følgende målsetting: «Løsdrift for alt storfe innen 20 år, forbud mot bygging av båsfjøs fra 2004.» Målet med dette kravet var å løfte dyrevelferden i norsk landbruk ved å gi dyra økt mulighet til å bevege seg i fjøset. Løsdriftskravet har bred støtte i fagmiljøene.
Til tross for at velferdseffekten av løsdrift lenge har vært godt dokumentert, ble løsdriftskravet forskjøvet til 2034 som et resultat av jordbruksforhandlingene i 2016, mot Venstres stemmer. Bakgrunnen for at flertallet godtok en utsettelse var at bondeorganisasjonene signaliserte et behov for mer tid for å kunne innfri kravet. Alle de sentrale faginstansene mente at denne utsettelsen ville påvirke dyrevelferden negativt.
Ved utgangen av 2021 sto 35 prosent av norske melkekyr fortsatt bundet på bås. I fylker som Vestland og Agder er andel båsfjøs innenfor meieriproduksjon fortsatt svært høy, henholdsvis 70 og 67 prosent. På landsbasis er 57 prosent av melkefjøsene fortsatt båsfjøs. Dette er en langt høyere andel enn hva vi finner i Danmark og Sverige, hvor den tilsvarende andelen var henholdsvis 10 og 27,5 prosent i 2019, og i andre land som Nederland og Storbritannia, hvor det nå knapt finnes båsfjøs som er i drift.
Inntil videre ligger gjennomføringen av løsdriftskravet i 2034 fast. Vi er glade for å se at Norges Bondelag har stilt seg bak gjennomføringen av løsdriftskravet. I 2024 trer det i kraft en rekke kompenserende krav for bønder med båsfjøs.
Det er svært viktig at det skapes sikkerhet rundt gjennomføringen av løsdriftskravet og de kompenserende kravene, for å sikre at bønder ikke sitter på gjerdet fremfor å omstille seg først som sist.
Det bør være et mål at den norske bonden stilles i stand til å gjennomføre nødvendige investeringer i velferdsforbedringer for dyrene, uten å bli økonomisk skadelidende. Ett mulig grep for å avhjelpe overgangen til løsdrift kan være å innrette tilskuddsordningene slik at omstilling blir mer lønnsomt i dag. Dette kan eksempelvis gjøres gjennom å innføre et dyrevelferdstilskudd som belønner samværsløsninger for ku og kalv, noe som kun er mulig å gjennomføre i et godt løsdriftsfjøs.