Skriftlig spørsmål fra Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1602 (2021-2022)
Innlevert: 17.03.2022
Sendt: 17.03.2022
Besvart: 22.03.2022 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V)

Spørsmål

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Vil statsråden utrede hvilke klagemekanismer og reparasjonsmuligheter som finnes for å gjenopprette rettstilstanden for personer utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk, og tilgjengeliggjøre disse for den enkelte som har vært utsatt for den ulovlige tvangsmiddelbruk?

Begrunnelse

Det vises til mitt spørsmål av 16.02.22, hvor jeg etterspør hvordan justisministeren vil følge opp riksadvokatens rapport om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker.
Siden svaret ble mottatt har Riksadvokaten presisert at det på enkelte punkter var systematiske feil og mangler i politiets håndtering av tvangsmiddelbruk i perioden før 9.april 2021. Det har altså vært systematiske brudd på rettighetene til en rekke personer.
Jeg vil vise til at undersøkelsen kun tok for seg tre uker, og at det dermed må regnes med langt flere brudd knyttet til politiets håndtering av tvangsmiddelbruk i disse sakene. Bruddene knytter seg bl. a. til manglende hjemmel, feilaktig bruk av hastekompetanse, samt uforholdsmessighet.
Norges institusjon for menneskerettigheter har tatt til orde for en gjennomgang av hvilke klagemekanismer og reparasjonsmuligheter som er tilgjengelige for personer som har vært utsatt for ulovlige undersøkelser.
Statsråden har vist til Riksadvokaten for å vurdere hvilke rettslige konsekvenser brudd på reglene om tvangsmiddelbruk skal få for den enkelte. Riksadvokaten viser selv, i en artikkel på Rett24.no, til at spørsmål om kompensasjon ikke er en del av deres undersøkelse.
Det finnes flere muligheter for gjenoppretting av bruddene, som søknad om oppreisningserstatning til statens sivilrettsforvaltning, eller gjennom søksmål mot staten for å konstatere menneskerettighetsbrudd. Men dette er mekanismer som kan være vanskelig tilgjengelig for den enkelte. Terskelen er særlig høy for å saksøke staten. Siden bruddene har vært systematiske, bør staten ta en aktiv rolle i å søke gjenoppretting for den enkelte som har blitt utsatt for rettighetsbruddene.
Staten har plikt til å sikre menneskerettighetene og reparere menneskerettighetsbrudd i Norge. Derfor retter jeg spørsmålet på nytt til statsråden.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Personer som mener seg urettmessig behandlet av politiet kan benytte seg av den ordinære klageordningen i politiet, alternativt anmelde saken til Spesialenheten dersom de mener det er begått straffbare tjenestefeil. Videre kan en person som er påført et tap eller skade som følge av politiets etterforskningsskritt, ha krav på erstatning fra staten etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31. Ransaking, politiavhør og beslag er eksempler på etterforskningsskritt som kan gi grunnlag for erstatning. Krav om erstatning behandles og avgjøres av Statens sivilrettsforvaltning, som også veileder om ordningen. Det kan også ytes bistand fra advokat til å fremsette kravet.
Vi har altså etablerte klageordninger og en ordning for erstatning i forbindelse med straffeforfølgning. Jeg ser derfor ikke at det er behov for å utrede spørsmålet om klagemekanismer og reparasjonsmuligheter nærmere i anledning resultatet av riksadvokatens gjennomgang av politiets tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker.