Begrunnelse

Samfunnet har i mange år brukt store ressurser på å straffeforfølge brukere av rus, uten at dette har hatt noen god påvirkning på tilbakefallsrater i kriminalomsorgen, antallet som bruker ulovlige rusmidler i samfunnet, eller det å bygge opp tillit og gi omsorg til en gruppe som består av mange sårbare mennesker med vonde forhistorier og ofte en vanskelig oppvekst.
Den 17.03.22 kom Riksrevisjonen med alvorlig kritikk av politiet, hvor det ble funnet systematiske mangler på flere felt. Blant annet kom det fram at oppklaringsprosenten i saker om seksuallovbrudd har gått ned fra 64 % i 2016 til 57 % i 2020. Når det samtidig er slik som rapporten levert til Justisdepartementet den 24.03.22 viser, at politiet bruker mest ressurser på narkotikakriminalitet av alle typer lovbrudd, blir det relevant å stille seg spørsmålet om ressursbruken i politiet i dag er fornuftig. Politiet skal selvfølgelig gå etter bakmenn og nettverk som utnytter mennesker og tjener stort på å selge ulovlige rusmidler. Men dersom det er slik at en betydelig andel av disse pengene i dag brukes på rusbrukere, bør det være rom for omprioriteringer i politiets budsjetter for å kunne de tilgjengelige midlene tilgjengelig på en klokere måte.
For å dempe presset på politiet og domstolene under pandemien beordret riksadvokat Jørn Maurud stopp i straffeforfølgelse av brukersaker. Dette er et signal fra den øverste faglige ledelsen i påtalemyndigheten om at disse sakene ikke er viktige å prioritere når man må ta avveininger mellom saker. Det er vanskelig å argumentere for at brukersaker er spesielt alvorlige og de har også den enkelte bruker selv som det største offeret. I de aller fleste tilfeller gir det ikke positive resultater for samfunnet at myndighetene skal jage rusbrukere.