Svar
Ingvild Kjerkol: Jeg deler representantens bekymring for økningen av spiseforstyrrelser. Barn og unge som utvikler spiseforstyrrelser kan oppleve tapte ungdomsår, og spiseforstyrrelser kan utvikle seg i alvorlig retning. Det er derfor viktig å forebygge, komme til med hjelp så tidlig som mulig og sikre at kapasiteten i behandlingstilbudet er god nok.
De siste årene, og særlig under pandemien, har vi sett en klar økning i antall som blir henvist på grunn av, og som har fått behandling for, spiseforstyrrelser. Selv om det er for tidlig å si noe sikkert om årsakssammenhenger, er det utvilsomt en økt pågang som det er viktig å ta på alvor.
Det er viktig å sikre at behandlingsapparatet har kapasitet til å ta imot flere unge med spiseforstyrrelser, slik at behandlingen kommer i gang så raskt som mulig. Dette følger vi nøye med på, og vi har også lagt til rette for økt behandling i psykisk helsevern og TSB gjennom en styrket grunnfinansieringen av sykehusene på 350 millioner kroner. Det er i tillegg avsatt midler til å styrke lavterskeltilbud i kommunene og til å etablere flere tverrfaglige oppsøkende team for personer med langvarige og sammensatte behov.
Det er de regionale helseforetakene som har ansvar for å sørge for en riktig dimensjonering av tilbudet i spesialisthelsetjenesten. Jeg har nylig bedt de regionale helseforetakene om en orientering om behandlingstilbudene innen spiseforstyrrelser, og tilbakemeldingene viser at alle helseforetakene har et differensiert tilbud til barn og unge med spiseforstyrrelser. Det finnes polikliniske tilbud, dagbehandling, hjemmesykehus og døgnbehandling, men ventetid og tilbud varierer noe fra helseforetak til helseforetak. Mange har iverksatt tiltak for å styrke kapasiteten og utvikle nye tilbud. Flere helseforetak har både styrket døgntilbudet og bruken av arenafleksible modeller med oppfølging hjemme som supplement til rene døgntilbud. Flere har også opprettet spesialteam eller intensivert behandling for spiseforstyrrelser tidlig. Dette for å unngå at man vil ha behov for innleggelse i døgnpost.
Fremdeles et det imidlertid mange som ikke blir oppdaget og ikke får hjelp for sin spiseforstyrrelse tidlig nok. Flere undersøkelser viser at pasienter med spiseforstyrrelser venter lenge før de søker hjelp, ofte mer enn 5 år. Vi må jobbe for at enda flere får hjelp fremover, og at denne hjelpen gis så tidlig som mulig. Det skal være lav terskel for å søke og få hjelp. Tidlig intervensjon kan bidra til å redusere faren for utvikling av alvorlig sykdom. Vi ønsker også at barn og unge så langt som mulig kan opprettholde kontakt med familie, venner, aktiviteter og skole, selv om de blir syke. Derfor bør barn og unge primært få hjelp for sine psykiske helseplager nærmest der de bor og på en slik måte at de kan leve et så normalt liv som mulig.
Både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten har viktige oppgaver overfor personer med risiko for spiseforstyrrelser. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en helsefremmende og forebyggende helsetjeneste og kan være sentral, også når det gjelder forebygging av spiseforstyrrelser hos barn og unge. Denne tjenesten er også en lavterskeltjeneste, som kan bidra til tidlig å fange opp barn og unge som sliter med symptomer på spiseforstyrrelser og som kan bidra til at de får nødvendig hjelp og oppfølging. Fastlegen er også viktig. Ofte vil fastlegen være en av de første i helsetjenesten som møter personer med spiseforstyrrelser. Det er vesentlig at fastlegen da har tilstrekkelig kunnskap om spiseforstyrrelser og kan henvise videre ved behov. Fastlegene er også viktige for å sikre at vi klarer å se pasientens helhetlige behov knyttet til både somatisk og psykisk helse og at nødvendige utredninger gjøres.
Helsedirektoratet har utarbeidet nasjonale faglige anbefalinger og forløpsbeskrivelser for behandling av spiseforstyrrelser som retter seg mot både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Tilgang på kunnskapsbaserte anbefalinger er viktig for kvalitet i behandlingen. I retningslinjene pekes det blant annet på at samarbeid med og hjelp til nære pårørende har betydning både for å gjøre dem bedre i stand til å støtte den som er syk, for å fremme forståelse og samarbeid i familien og for å redusere stress og psykiske plager hos pårørende. Retningslinjene gir også anbefalinger om identifisering og oppfølging i primærhelsetjenesten og samarbeid mellom tjenestene, samt ulike kunnskapsbaserte behandlingsmetoder.
Regjeringen er i gang med å lage en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Opptrappingen skal styrke kommunale tjenester, men skal også sikre bedre kvalitet og økt kapasitet i spesialisthelsetjenesten. I planen skal vi jobbe med både det helsefremmende og forebyggende arbeidet, med mer tilgjengelig og nær hjelp og med tilbudet til dem med alvorlige og sammensatte utfordringer.
Spiseforstyrrelser blir et av flere viktige tema i planen som skal legges frem neste år. Vi har også varslet at vi vil styrke helsestasjonene og skolehelsetjenesten. Dette arbeidet vil blant annet inngå som en del av opptrappingsplanen for psykisk helse.
Psykisk helse vil også være en viktig del av den kommende folkehelsemeldingen.
Selv om det er mindre kunnskap om modeller for å forebygge lidelser som spiseforstyrrelser, vet vi at overgangsfaser i livet, jevnaldrendemiljøet på skolen og i fritiden, mobbing, erting eller negative kommentarer om kropp og vekt, samt skjønnhetsidealer i samfunnet og kulturen kan gi økt risiko for spiseforstyrrelser. Derfor er det sentralt å styrke den forebyggende innsatsen.