Begrunnelse

Politiloven § 14 første ledd nr. 8. gir adgang til kommunale tiggeforbud. Dette alternativet ble tilføyd i 2014, jf. Prop. 83 L (2013–2014).
Lovligheten av et forbud mot tigging ble vurdert opp mot menneskerettighetene, og departementet fant at forslaget ikke var i strid med EMK. Det ble vist til at det ikke fantes praksis fra EMD som var direkte relevant for et forbud mot eller regulering av tigging.
I januar 2021 ble Sveits felt i EMD for brudd på EMK for å straffeforfølge tiggere, http://hudoc.echr.coe.int/eng-press?i=003-6910043-9279633. EMD slår fast at tigging for enkelte er livsgrunnlaget for mennesker i en sårbar situasjon som da har en rett, iboende i menneskeverdet, for å kunne forsøke å møte sine grunnleggende behov ved å be om penger ved å tigge.
EMD konstaterte krenkelse av Artikkel 8 – retten til respekt for privatliv og familieliv. I departementets vurdering av det norske tiggeforbudet jf., Prop. 83 L (2013–2014). vurderes bare lovligheten opp mot artikkel 10 som beskytter retten til ytringsfrihet og ikke særskilt artikkel 8.
I politidirektoratets rundskriv, jf. RPOD-2018-2 § 2-4, er det regulert hvordan de lokale hjemlene for tiggeforbud skal utformes. Politiloven § 30 setter straff med bøter eller fengsel inntil tre måneder for den som overtrer bestemmelser gitt i medhold av § 14. Dette medfører i likhet med de sveitsiske reglene at en person som tigger kan bøtelegges eller fengsels for å tigge dersom det foreligger et kommunalt tiggeforbud.
I lys av denne dommen er det gode grunner som taler for at den norske bestemmelsen også er i strid med EMK. Det vil dermed være naturlig med en ny vurdering av Politiloven § 14 første ledd nr. 8 som en konsekvens av at EMD har fastslått at slike bestemmelser kan innebære en krenkelse av menneskerettighetene.