Skriftlig spørsmål fra Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2125 (2021-2022)
Innlevert: 20.05.2022
Sendt: 23.05.2022
Besvart: 30.05.2022 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V)

Spørsmål

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Vil statsråden ta initiativ til en gjennomgang av forliksrådsordningen?

Begrunnelse

Dagens forliksråd er tiltenkt å fungere som en lavterskel tvisteløsningsarena, som skal bidra til at ikke alle konflikter må tas til de ordinære domstolene. Dette formålet har blitt enda viktigere som følge av at sakskostnadene ved ordinær domstolsbehandling har økt med 92% det siste tiåret. For mange er forliksrådet den eneste reelle tvisteløsningsarenaen de kan benytte seg av, grunnet kostnadene forbundet med å ta en sak til de ordinære domstolene.
Enkelte av brukerne av forliksrådet opplever at ordningen lider av mangler:
Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i forliksrådene ved utgangen av oktober 2021 var på 107 dager. Dette er svært uheldig, da tvisteloven §6-11 åpner for at behandlingen i forliksrådet innstilles ved krav fra en part, dersom saken ikke er avsluttet innen tre måneder etter at forliksklagen ble forkynt.
Det føres ikke årlig statistikk over avgjørelsene fra forliksrådet, noe som vanskeliggjør kontroll med organet. I 2018 ble det innhentet tall i forbindelse med arbeid med Prop. 133 L (2018-2019). I følge disse tallene endte kun 4 % av sakene med dom, og kun 6 % av sakene endte med forlik. De resterende sakene endte med fraværsdom og innstilling. Til sammenligning blir ca. 75 % av sakene for husleietvistutvalget forlikt. Medlemmene av forliksrådet har ikke formell juridisk kompetanse. Saksleder av husleietvistutvalget er jurist med spesialkompetanse i husleierett.
Formålet med forliksrådet er videre å legge til rette for mekling mellom partene. Forliksrådets medlemmer har derimot heller ingen formell meklingskompetanse. Mekling i forliksrådet fører sjeldent frem: kun 6% av sakene i 2018 endte med forlik. Det er også problematisk at samme medlemmer av forliksrådet opptrer som både mekler og dommer, noe som er i strid med god meklingsskikk.
Etter EMK art. 6 nr. 1 skal dommer inneholde en tilstrekkelig begrunnelse. I 2001 foretok Tvistelovutvalget en undersøkelse av om dommene avsagt i forliksrådet var tilstrekkelig begrunnet. Utvalget kom frem til at 21 % av dommene ikke oppfylte minstekravene som stilles til begrunnelse av dommer etter EMK, og konkluderte med at kvaliteten på dommene som avsies i forliksrådene samlet sett ikke var tilstrekkelig gode.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Et sentralt hensyn i tvisteloven, som gjennomgående søker å stille krav til forutgående mekling og avklaring, er at flest mulig saker bør få sin løsning på lavest mulig nivå og med lavest mulig kostnad. Det var et uttalt mål med tvistemålsreformen at flest mulig tvister kan bli løst utenfor domstolene. Jeg vil i den anledning understreke at mekling er det primære målet med forliksrådsbehandling. For å legge til rette for en enkel, hurtig og billig tvisteløsning, har forliksrådet også begrenset domsmyndighet.
Disse hensynene ble gjentatt som begrunnelse for endringene i tvistelovens verdigrenser som trådte i kraft 1. juli 2020. Utover en oppjustering av beløpsgrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling ut fra økningen i pengeverdien, hadde endringen til formål at det i noen flere saker legges til rette for et meklings- og tvisteløsningstilbud som er billigere både for partene og samfunnet, og som et tilbud til parter med begrenset økonomi. Se blant annet Prop. 113 L (2018-2019) Endringer i tvisteloven (verdigrensene) punkt 3.4 side 11:
«Forliksrådet er et lekmannsorgan med en enkelt saksbehandlingsform. Dette har den fordel at en forliksrådsbehandling er svært lite kostnadskrevende både for partene og for samfunnet sammenlignet med behandling i de ordinære domstolene. At man ved forliksrådsbehandling kan få løst tvister endelig, enten ved forlik eller dom, uten store kostnader for partene, taler etter departementets syn for at forliksrådsbehandling bør benyttes i flere saker, slik et forslag om å heve beløpsgrensen vil medføre».
Jeg mener på denne bakgrunn at forliksrådene er en lavterskel tvisteløsningsarena.
Rask saksavvikling er et sentralt hensyn i forliksrådsinstituttet. Representanten viser i begrunnelsen for spørsmålet til at høy gjennomsnittlig saksbehandlingstid i forliksrådene er uheldig, da en part kan kreve saken innstilt dersom den ikke er avsluttet innen tre måneder etter at forliksklagen ble forkynt, jf. tvisteloven § 6-11 fjerde ledd andre punktum. Dette ble også tatt opp i et spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Ingunn Foss 19. mai 2022 (nr. 2092). Som nevnt i svaret til Foss, mener jeg det er uheldig når saker som ut fra art og omfang ville vært egnet for forliksrådsbehandling innstilles, og at hensynet til at flest mulig egnede saker bør avgjøres i forliksrådet kan tale for å vurdere reguleringen av denne tremånedersfristen.
Det foreligger ingen planer om en gjennomgang av forliksrådsordningen. Jeg merker meg at stortingsrepresentanten til sammenligning viser til at om lag 75 prosent av sakene for Husleietvistutvalget blir forlikte. Til forskjell fra forliksrådet, har saksleder i Husleietvistutvalget juridisk kompetanse i husleierett. Spørsmålet om det bør stilles krav om bestemte faglige kvalifikasjoner til medlemmene i forliksrådet, har vært vurdert flere ganger, blant annet i utredningene til Småkravsutvalget (NOU 1982: 40), Tvistemålsutvalget (NOU 2001: 32) og Lekdommerutvalget (NOU 2002: 11). Konklusjonene, som departementet sluttet seg til, var at utbygging av forliksrådet i form av juridisk kompetanse ikke var veien å gå. Det ble blant annet vist til at det er en fare for at man ved å gjøre forliksrådet til et fagdommerorgan vil miste det som er forliksrådenes viktigste fortrinn, nemlig evnen til å behandle et meget stort antall små saker på en rask, enkel og uformell måte, med vekt på å finne praktiske løsninger. I stedet stilles det krav om at det bare kan velges medlemmer til forliksrådet som er «særlig egnet til oppgaven», jf. domstolloven § 56 andre ledd.
Når det gjelder forliksrådets avgjørelser, følger det av tvisteloven § 6-12 tredje ledd at i saker hvor det er tvist, skal dommen begrunnes. I begrunnelsen skal forliksrådet kort forklare hva saken gjelder, gjengi partenes påstander og redegjøre for de momenter forliksrådet har lagt avgjørende vekt på ved avgjørelsen. Forliksrådet kan bare avsi dom hvis medlemmene er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig, jf. tvisteloven § 6-10 fjerde ledd.