Skriftlig spørsmål fra Aleksander Stokkebø (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:809 (2022-2023)
Innlevert: 21.12.2022
Sendt: 21.12.2022
Rette vedkommende: Arbeids- og inkluderingsministeren
Besvart: 13.01.2023 av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen

Aleksander Stokkebø (H)

Spørsmål

Aleksander Stokkebø (H): Hvilke muligheter ser statsråden for nasjonale og/eller internasjonale ordninger for gjenbruk og distribusjon av ekstremitetsproteser?

Begrunnelse

Folketrygden dekker proteser, som fra tid til annen må byttes ut etter hvert som de blir slitt. Jeg forstår det slik at man da gjenbruker så mye som mulig i ny protese. Samtidig får jeg tilbakemelding om tilfeller der fullt brukbare deler ikke blir innlevert, for eksempel ved brukers bortgang eller der vedkommende av andre grunner ikke lenger skal bruke protesen.
Det finnes i dag - meg bekjent - ingen nasjonal, europeisk eller annen internasjonal etablert ordning for resirkulering av ekstremitetsproteser. Behovet for proteser er imidlertid stort og jeg har fått en henvendelse som indikerer at en betydelig andel av befolkningens ekstremitetsmangel kan dekkes gjennom større grad av gjenbruk.
Jeg har selvsagt forståelse for at ikke alt kan gjenbrukes. Noen deler kan være individuelt tilpasset, mens andre deler må kastes av hygienehensyn. Dersom man har protese fra midt på leggen og ned, har jeg imidlertid fått tilbakemelding om at krav til hygiene og kvalitetssikring av de to hovedkomponentene, fot og stamme, kan ivaretas. Det er kroppen som forbindes til amputasjonsstumpen som krever individuell tilpasning. Jeg vil tro liknende vil gjelde også andre typer proteser.
Krigen i Ukraina med tragiske sivile lidelser, inkludert tap av ekstremiteter, synliggjør det globale behovet for proteser på den mest brutale måte.
Klarer vi å gjenbruke mer, kan hjelpemidlene bli tilgjengelig for flere - i Norge og verden – samtidig som det er bra for miljøet.
I denne omgang ønsker jeg å få statsrådens perspektiver, samt undersøke mulighetene for en bærekraftig ordning for gjenbruk og distribusjon av ekstremitetsproteser, det være seg for bruk i Norge eller som bistand til land med store behov.

Marte Mjøs Persen (A)

Svar

Marte Mjøs Persen: Saken er oversendt til meg som ansvarlig statsråd for det aktuelle regelverket.
Folketrygden dekker stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet for personer med varig nedsatt funksjonsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Stønad kan gis i form av utlån, tilskudd eller lån til ulike hjelpemidler og tiltak mv. Det kan gis stønad til anskaffelse, fornyelse og vedlikehold av ortopediske hjelpemidler (protese mv.). Protesene blir brukerens eiendom.
Arbeids- og velferdsetaten har rammeavtale med ortopeditekniske virksomheter om å tilvirke og formidle proteser til brukere. Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser at gjenbruk først og fremst forekommer ved at en bruker beholder sin protese når hylsen må byttes, eksempelvis ved anatomiske forandringer. Hylsen forbinder protesen med kroppen og er individuelt tilpasset. Ved bytte av hylse er det en utbredt praksis å gjenbruke øvrige deler av protesen i den grad det er hensiktsmessig.
Det er også en viss grad av gjenbruk av protesedeler i form av at noen protesedeler blir beholdt og benyttet til reparasjoner eller i forbindelse med utprøving for nye pasienter. Noen pasienter beholder også gamle og slitte proteser som reserve i forbindelse med service og reparasjon. Det er imidlertid liten grad er av gjenbruk av protesedeler mellom pasienter.
Arbeids- og velferdsdirektoratet er kjent med at flere større ortopeditekniske virksomheter gir protesedeler til bistandsorganisasjoner.
En ev. gjenbruksordning må håndtere blant annet utsliping av protesedeler og ny tilpassing til nye proteser og vurdering av kvaliteten på protesedelen med hensyn til funksjonalitet og sikkerhet, samt logistikk og lagerplass. I tillegg må en ev. gjenbruksordning etterleve kravene i det medisinske utstyrsdirektivet til levetidsbegrensninger, sporbarhet, dokumentasjon og risikovurdering.
Jeg utelukker ikke at det er et potensiale for å øke gjenbruksgraden både i Norge og internasjonalt. Hvorvidt det vil være hensiktsmessig, vil kreve et større kartleggingsarbeid for å estimere hvor stort dette potensialet er, og hva det vil koste med tanke på tilpasning, logistikk, lagerplass og administrasjon.
Dette er krevende nok i en nasjonal sammenheng. I en internasjonal sammenheng er det enda mer krevende, og det er i tillegg uklart hva Norges rolle i et slikt arbeid kunne vært. Dette er et marked med store, internasjonale og kommersielle aktører, og som Arbeids- og velferdsetaten i liten grad har avtaler med og dermed også en begrenset mulighet til å påvirke. Så selv om et mulig tiltak kunne vært at de største leverandørene innfører og forvalter en panteordning, der brukte deler kan tilbakeleveres og gjenbrukes, er dette noe Norge i begrenset grad har mulighet til å påvirke.