Kari Elisabeth Kaski (SV): Kan finansministeren redegjøre for hvilke konsekvenser det kan få for norsk næringsliv, dersom Norge anses å ikke være "fully compliant" med FATFs hvitvaskingsregelverk, og tilsvarende for EUs hvitvaskingsdirektiv?
Begrunnelse
Norge er forpliktet til å ha på plass et Register over Reelle Rettighetshavere, etter både EUs hvitvaskingsdirektiv og for etterlevelse av FATFs standarder for arbeid mot hvitvasking og terrorfinansiering.
EU-domstolen kjennelse fra november 2022 om EUs hvitvaskingsdirektiv gikk på at EU-direktivet ikke kunne kreve til at alle personer under alle omstendigheter skulle ha fri tilgang til opplysninger i registre over reelle rettighetshavere. Som følge av dommen har noen land, men ikke alle, innført reguleringer på tilgangen til opplysninger i registrene. Men ingen registre i Europa er stengt som følge av dommen- og f.eks. presse og andre lands myndigheter har fortsatt tilgang til opplysningene. Norge skiller seg dermed ut, ved at vi i ikke har driftssatt vårt register. Kun Litauen, Ungarn og Italia har i likhet med Norge ikke satt sitt register i drift.
EU-domstolen la samtidig betydelig vekt på at alle land omfattet av EU-lovgivningen er forventet å ha sine registre på plass.
I 2005 ble Norge erklært kun "partially compliant" i en evaluering av FATF, på grunn av svakheter knyttet til krav om å identifisere kunder under norske hvitvaskingsregler. Norge ble dermed satt på et eget oppfølgingsprogram. Når et land blir evaluert til å ikke fullt ut etterleve standarder i hvitvaskingsregelverk, kan dette utløse betydelige kostnader for næringslivet. Det er for eksempel vanlig at banker og finansinstitusjoner har interne regler for å håndtere hvitvaskingsrisiko knyttet til gjennomføring av transaksjoner, hvor overføringer til land som ikke er "fully compliant" utløser krav om tilleggsdokumentasjon eller manuelle kontroller.