Skriftlig spørsmål fra Grunde Almeland (V) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2546 (2022-2023)
Innlevert: 15.06.2023
Sendt: 15.06.2023
Besvart: 21.06.2023 av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Grunde Almeland (V)

Spørsmål

Grunde Almeland (V): Beslutningen om å ikke lenger gi mennesker med PNH legemiddelet gir etter min mening en urimelig forskjellbehandling av mennesker som lever med samme sykdom.
Er statsråden enig i min vurdering av at dette gir forskjellsbehandling, hva vil statsråden gjøre for å sørge for likeverdig behandling av mennesker som fikk diagnosen før og etter beslutningen ble tatt, og vil statsråden sørge for at helsepersonell opplever at det er en mulighet til å gjøre individuelle vurderinger for enkeltpasienter for å sørge for forsvarlig helsehjelp?

Begrunnelse

NRK hadde nylig en mediesak om pasienter med PNH som nå nektes livsnødvendig behandling. PNH er en svært sjelden og livstruende blodsykdom med svært høy dødelighet om man ikke får behandling med såkalte komplementhemmere. Det finnes en effektiv medisin som gjør at de som er rammet av denne alvorlige sykdommen kan leve nærmest symptomfritt. Denne behandlingen nektes de nå tilgang til. Fordi Beslutningsforum høsten 2022 landet på at pasienter som får PNH etter 26. september, ikke lenger skal få legemiddelet Soliris. Det betyr at pasienter som fikk påvist sykdommen før september vil fortsette å få medisinen, samtidig som pasienter som fikk sykdommen etter den gitte datoen, ikke får den i det hele tatt. Konsekvensene for de som lever med sykdommen er store. Mennesker som har PNH lever med mangedoblet risiko for blodpropp, økt risiko for hjerneslag, nyresvikt og leversvikt.
I svar på skriftlig spørsmål fra Stortinget svarer helseministeren at:

"Pasienter med rett til nødvendig helsehjelp har krav på forsvarlig helsehjelp. Kravet om forsvarlighet skal også ligge til grunn for innretningen av tjenestetilbudet som de regionale helseforetakene har ansvar for".

Statsråden svarer videre:

"Jeg kan ikke ta stilling til hvorvidt helsehjelpen til en konkret pasient eller pasientgruppe er forsvarlig. Denne vurderingen er det som nevnt over behandlende helsepersonell og tjenesten som gjør, og jeg forventer at de oppfyller sin lovpålagte plikt til å yte forsvarlige tjenester".

Når det gjelder denne pasientgruppen har sentrale fagmiljøer og helsepersonell uttalt at de fortviler over at behandlingen med legemiddelet Soliris ikke lenger er tilgjengelig for deres pasienter. Fordi Beslutningsforum besluttet at Soliris ikke i skulle innføres i Norge.

Ingvild Kjerkol (A)

Svar

Ingvild Kjerkol: Ved behandling av Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering og Meld. St. 38 (2020–2021) Nytte, ressurs og alvorlighet – Prioritering i helse- og omsorgstjenesten, har Stortinget gitt sin tilslutning til følgende gjennomgående nasjonale prinsipper for prioritering i helse- og omsorgstjenesten: nytte, alvorlighet og ressursbruk. Beslutninger om finansiering av legemidler skal baseres på en vurdering av hvorvidt innføringen er i tråd med prinsippene for prioritering, uavhengig av hvem som har finansieringsansvaret.
I oppfølgingen av Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering, ble finansieringsansvaret for flere legemidler til behandling av sjeldne sykdommer overført fra folketrygden til de regionale helseforetakene. Overføringen hadde som formål å samle behandlingsansvaret og finansieringsansvaret. I forbindelse med overføringen ble det besluttet at de regionale helseforetakene skulle gjennomgå de overførte legemidlene for å vurdere hvilke legemidler som var aktuelle for metodevurdering i systemet for Nye metoder.
Legemiddelet ekulizumab (Soliris) har vært markedsført i Norge siden 2009, og finansieringsansvaret ble overført fra folketrygden til helseforetakene fra 1. februar 2019. Tidligere har noen pasienter fått dekket ekulizumab via ordningen med individuell stønad på blå resept. Individuell stønad er en ordning der den enkelte lege søker om en individuell refusjon på vegne av pasienten. Frem til 2018 var det ikke krav om at nytten skulle stå i et rimelig forhold til kostnadene for å få innvilget individuell refusjon etter blåreseptordningen. Det forelå derfor ingen vurdering av om ekulizumab er en kostnadseffektiv behandlings-metode for noen av indikasjonene, før det ble innvilget individuell stønad. Pasienter som stod på behandling før overføring av finansieringsansvaret, har fått behandlingen videreført så lenge den enkelte kliniker mener at det er medisinsk indikasjon for dette.
Spørsmålet representanten stiller om forskjellsbehandling av nye og tidligere pasienter gjør seg gjeldende i tilfellene der enkelte legemidler som tidligere er tatt i bruk i helsetjenesten, viser seg å ikke oppfylle prinsippene for prioritering. Det er en problemstilling som også vil gjøre seg gjeldende når pasienter har fått tilgang til en metode gjennom en unntaksordning mens metodevurdering pågår, eller dersom metoder blir innført midlertidig med krav om revurdering etter en tids bruk. I slike tilfeller kan revurderingen i praksis innebære at nye pasienter ikke vil få en gitt behandling, mens allerede igangsatt behandling videreføres.
Jeg har forståelse for at dette er en krevende situasjon. Alternativet ville være å avslutte behandlingen for de som har igangsatt behandling tidligere. Dette vil ikke være i tråd med praksis knyttet til overføring av finansieringsansvaret beskrevet av de regionale helseforetakene i 2020 (Legemidler mot sjeldne sykdommer (nyemetoder.no)). Samtidig vil alternativet om å videreføre bruk av legemiddelet både for nye og tidligere pasienter også innebære en forskjellsbehandling, siden den aktuelle metoden da ikke ville bli vurdert etter samme prinsipper for prioritering som øvrige legemidler.
Til representantens påstand om forsvarlighet i behandlingstilbudet til denne pasientgruppen, viser jeg til mine tidligere svar på spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 2444 og 2496. Jeg kan ikke uttale meg om det behandlingstilbudet en enkelt pasient eller pasientgruppe tilbys er forsvarlig eller ikke. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven at det er statsforvalteren som er klageinstans dersom pasienter mener at deres rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten ikke er oppfylt.