Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Utenriksministeren har tidligere svart Stortinget at det ikke er riktig at regjeringen ikke gir støtte til tiltak som fremmer traktater om nedrustning som Norge selv ikke vil slutte seg til. Samtidig har Utenriksdepartementet både før og etter besvarelsen brukt dette som begrunnelse for å avslå søknader om støtte til forskningsprosjekt.
Har Utenriksdepartementet etablert en ny praksis der man ikke gir offentlig støtte til tiltak som omhandler traktater regjeringen ikke vil støtte seg til?
Begrunnelse
II mai 2022 ble utenriksministeren stilt et spørsmål knyttet til at organisasjoner som jobber mot atomvåpen hadde fått kraftige kutt i støtten fra Utenriksdepartementet. Det ble blant annet vist til at Norsk Folkehjelp, som hadde søkt om støtte til sitt forskningsprosjekt Nuclear Weapons Ban Monitor, hadde fått et avslagsbrev der det sto: «Dette er en traktat Norge ikke støtter, og prosjektet kan bidra til en ytterligere polarisering i nedrustningsdebatten».
I utenriksministerens svar på dette skriftlige spørsmålet 1. juni 2022 skrev hun likevel at det ikke er riktig at regjeringen ikke gir støtte til tiltak som fremmer traktater om nedrustning som Norge selv ikke vil slutte seg til.
Den 28. april 2023 skrev imidlertid Utenriksdepartementet et brev til Norsk Folkehjelp som inneholdt følgende begrunnelse for at departementet ikke ville utbetale de øremerkede 2022-midlene til Nuclear Weapons Ban Monitor:
«prosjekter vil bli vurdert etter i hvilken grad de påvirker andre deler av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Prosjektet […] kartlegger blant annet staters tilslutning til og overholdelse av Traktaten om forbud mot kjernevåpen (TPNW). Traktaten er i sin nåværende form ikke forenlig med medlemskapet i NATO-alliansen og regjeringen vil derfor ikke slutte seg til TPNW».
Jeg mener det er grunn til bekymring når Utenriksdepartementet framstiller et forskningsprosjekt som et tiltak som påvirker norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i negativ forstand. Det kan vitne om en uheldig utvikling i departementets forståelse av sivilsamfunnets og forskningens rolle, og det kan reversere en lang praksis med å støtte arbeid med ståsteder og ambisjoner som ikke nødvendigvis på alle områder og til enhver tid sammenfaller med den politiske linje som den sittende regjering legger seg på.
Nylig eksempler fra denne tradisjonen er det sivile samfunnsengasjementet og forskningen som bidro til fremforhandlingen av forbudet mot klaseammunisjon, det pågående arbeidet med å begrense bruk av eksplosiv vold i byer, og det pågående arbeidet med å regulere autonome våpen. Kunnskap og debatt kan ikke være motarbeiding av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.