Skriftlig spørsmål fra Terje Halleland (FrP) til næringsministeren

Dokument nr. 15:2850 (2023-2024)
Innlevert: 19.09.2024
Sendt: 19.09.2024
Rette vedkommende: Fiskeri- og havministeren
Besvart: 26.09.2024 av fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss

Terje Halleland (FrP)

Spørsmål

Terje Halleland (FrP): Hva gjør statsråden for at lukkede oppdrettsanlegg kan få en internasjonal registrering i Norge, for eksempel gjennom IMO, slik at disse enhetene kan få en godkjennelse og at pant og heftelser kan følge enheten?

Begrunnelse

Det har over lengre tid blitt utviklet mange nye lukkede anlegg for oppdrett av fisk. Disse har en helt annen kostnad og verdi enn tidligere konvensjonelle oppdrettsanlegg. Leverandører av slike anlegg etterlyser i dag et regelverk som kan åpne for IMO godkjennelser. Det er viktig å kunne registrere disse som egne juridiske enheter slik at disse kan belånes og pantsettes. Dette også for å ha et system som viser at anlegg er i forsvarlig stand.
En slik registrering er også viktig for at denne type merd kan benyttes over hele verden og dermed også belånes med sikkerhet i at enheten er registrert i IMO.
Norske lover og regler for fiskeoppdrett er fortsatt basert på åpne anlegg.
Det er flere nasjoner som legger opp til nytt lovverk som både vil begrense og forby bruken av åpne oppdrettsanlegg, noe som åpner for at norske selskaper kan tilby alternative tette anlegg. Da er det avgjørende at disse selskapene kan registrere og sikre at anleggene er godkjent og at pant og heftelser følger enheten selv om den flyttes internt i et land eller over landegrenser.
Det vil være en stor fare for at en slik registrering vil kunne skje i utlandet om dette ikke etableres i Norge. Mange utstyrsleverandører kommer med ny teknologi, og det er avgjørende viktig at myndighetene spiller på lag. Her kan også norsk standarder bli retningsledene for denne næringen i fremtiden.

Marianne Sivertsen Næss (A)

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Per i dag er akvakulturtillatelsen en av hjørnestenene i reguleringen av havbruksnæringen. For å kunne drive med akvakultur må tiltakshaveren ha en tillatelse som er registrert i Akvakulturregisteret, som er et realregister knyttet til Brønnøysundregistrene. Tillatelsene har stor verdi, og stilles som pantesikkerhet for selskapene. Sammenlignet med tillatelsene har de konvensjonelle anleggene relativt liten verdi, og kan pantsettes etter registrering i løsøreregisteret. Nye teknologier er under utvikling. Hvis det faktisk er slik at utstyrsleverandørene nå vil etterspørre muligheter for registrering og pantsettelse av nye og mer kostbare anlegg, er dette en ny problemstilling som jeg vil se nærmere på. Det er imidlertid nødvendig med mer informasjon om både behovet og eventuelle alternativer før vi eventuelt foreslår noen reguleringer.