Spørsmål

Bård Ludvig Thorheim (H): Mener statsråden at Energikartleggingsforskriftens bestemmelser støtter opp om målsettingen om forenkling i næringslivet, og om det er en rimelig byrde som legges på små og mellomstore bedrifter gjennom fastsetting av terskel for rapportering, kompetansekrav for riktig rapportering, og samlede kostnader som påføres bedriftene som er rett over terkselverdien?

Begrunnelse

Regjeringens egne gjennomganger viser, i bla prop 1, at regjeringen er langt unna sitt mål om besparelser for næringslivet i størrelslesorden 11 milliarder kroner som følge av forenklinger fra offentlige myndigheter. Regjeringen har valgt å ikke regne med forskrifter mm. som de har innført som øker kostnader og rapporteringsbyrde for næringslivet. Netto regnskap er uvisst.
Energikartleggingsforskriften treffer de fleste maskinentreprenører som bruker mer enn om lag 250 000 liter diesel pr år, og enda flere av de som har en kombinasjon av dieselforbruk på maskiner og lastebiler og strøm til annet utstyr som eksempelvis knuseverk eller mannskapsbrakker. Tall fra Maskinentreprenørnes forbund (MEF) viser til at slikt forbruk tilsvarer en entreprenørbedrift med 15 eller flere ansatte. Svært mange av disse bedriftene har allerede store administrative byrder som er pålagt av ulike offentlige myndigheter.
Samtlige bedrifter skal nå følge opp HMS, åpenhetsloven, bærekraft, energiforbruk i henhold til energikartleggingsforskriften, og snart energiforbruk pr prosjekt under utvidet forskrift om offentlige anskaffelser. Dette kommer i tillegg til regnskap, lønn, personalledelse, skatt og avgift, pålagt kursing og nødvendige sertifiseringer, krav om Miljøfyrtårnsertifiseringer og annet for å være med i offentlige konkurranser om jobb. Det er gjennomgående at de offentlige myndigheter selv ikke skal pålegges noen byrde ved å hente inn informasjon selv, men velter alle byrder over på et næringsliv som får stadig svakere konkurransekraft.
Kompetansekravet til den som har lov til å kartlegge bedriftenes energiforbruk er satt slik at de fleste må leie inn eksterne konsulenter til å gjøre jobben. En kostnad pr bedrift på mellom 80 000 og 200 000 kr slik markedet har vist seg i 2026. For hardt pressede bransjer er dette penger som ikke finnes lett tilgjengelig og gjør en allerede svært svak lønnsomhet enda svakere.
Energikartlegging fra det offentlige kan ha gode formål, men det er et politisk valg hvordan det gjennomføres og om alt av kostnader og skjemavelde veltes over på små og mellomstore bedrifter.

Svar

Terje Aasland: Regjeringen innførte 1. oktober 2024 krav til energikartlegging ved forskrift om energikartlegging (energikartleggingsforskriften). Forskriften bidrar til å gjennomføre energieffektiviseringsdirektivet fra 2012 i norsk rett. En energikartlegging vil avdekke lønnsomme energieffektiviseringstiltak og formålet med forskriften er å fremme energieffektivitet i foretak som bruker mye energi. I regelverket er det satt en terskelverdi slik at det kun er foretak med et høyt energiforbruk som omfattes av kartleggingsplikten. Terskelverdien på årlig energibruk på minst 2,5 GWh som utløser kravet, tilsvarer det årlige strømforbruket til over 150 husholdninger.

Energikartleggingsforskriften oppstiller kvalifikasjonskrav knyttet til hvem som kan utføre kartleggingene. Formålet med kvalifikasjonskravene er å sikre at kartleggingen utføres av kvalifisert personell og på en uavhengig måte. Foretaket kan benytte egne ansatte som oppfyller kvalifikasjonskravene, forutsatt at energikartleggingen utføres på en uavhengig måte. Alternativet er at foretaket bruker eksterne som oppfyller kvalifikasjonskravene. Det er naturlig at omfanget av kartleggingen tilpasses virksomhetens art og størrelse. Dette vil normalt gjenspeiles i kostnadene ved eventuell bruk av eksterne konsulenter. Det må videre forventes at kostnadene reduseres etter at den første kartleggingen er gjennomført. NVE bidrar med veiledning om kartleggingskravet, slik at bedrifter kan oppfylle kravet på en hensiktsmessig måte.

Regjeringen er opptatt av at krav til næringslivet skal være forholdsmessige og så lite byrdefulle som mulig. Derfor åpner forskriften blant annet for at energi- og miljøledelsessystemer kan benyttes for å oppfylle kravet om kartlegging, at energiattester kan benyttes for bygninger, og at rapporteringen skjer digitalt. Dette bidrar til å begrense de administrative kostnadene for virksomhetene.

Det er tverrpolitisk enighet om at energieffektivisering er viktig. Vi har et nasjonalt mål om å forbedre energiintensiteten i fastlandsøkonomien med 30 prosent fra 2015 til 2030, jf. Meld. St. 25 (2015–2016). Skal vi klare å nå målene våre er vi avhengige av at foretak som bruker mye energi har et særlig fokus på å bruke energien på en mest mulig effektiv måte.