Spørsmål

Karin Andersen (SV): Konsulentbruken i staten og kommunene er svært høy. Det er grunn til å stille spørsmål ved hvorfor ikke staten selv innehar nødvendig kompetanse, som eksempelvis når kommunaldepartementet ikke innehar kompetanse på medvirkning i lokaldemokratiet og ber konsulentfirma om råd på dette.
Kan det derfor bes om en oversikt over konsulentbruken antall oppdrag og pengebruk i de ulike departement, direktorat og statlige foretak de siste 8 år og begrunnelse for hvorfor en ikke innehar nødvendig kompetanse på området?

Begrunnelse

Svar

Jan Tore Sanner: Jeg vil først understreke at bruk av eksterne konsulenter kan bidra positivt til utvikling, innovasjon og effektiv ressursbruk i staten. Det kan også være nyttig å bruke markedet for å anvende mer spesialisert kompetanse til å få løst ulike oppgaver på en god måte. For staten vil det være svært kostbart å ha fast ansatte med kompetanse som det er behov for kun i en avgrenset periode. I enkelte tilfeller pålegger også statlig regelverk bruk av eksterne tjenester, for eksempel til evalueringer eller til kvalitetssikring av store statlige investeringer.
Regjeringen er opptatt av å bruke markedet der dette er effektivt. Fra 1. januar 2015 innførte regjeringen nøytral moms i staten. Dette vil bidra til at private aktører lettere kan konkurrere om å løse oppgaver som staten selv utfører i dag. På denne måten sørger vi for at de statlige tjenestene blir produsert så effektivt som mulig.
Fra og med 2014 har alle statlige virksomheter vært pålagt å rapportere etter standard kontoplan (forvaltet av Direktoratet for økonomistyring (DFØ)). Standard kontoplan legger til rette for et mer omfattende og standardisert informasjonsgrunnlag for styring i statlige virksomheter. En felles kontoplan for statlige virksomheter legger også til rette for sammenligninger internt og på tvers av statlige virksomheter, og gir et bedre grunnlag for kjennskap til utgiftstrukturen i statlige virksomheter og i staten samlet sett. Standard kontoplan gir imidlertid ikke god informasjon om det som i dagligtale omtales som «konsulentbruk», og vi er derfor ikke i stand til å angi hvor store disse utgiftene har vært. Når det ikke er noen egen kategori for «konsulentbruk», skyldes dette dels at det ikke er trivielt å etablere en entydig definisjon av hva som skal føres som dette. Sammen med den typen kjøp som man i dagligtale vil omtale som «konsulenttjenester», inngår også kjøp av mange andre typer eksterne tjenester, for eksempel inngår helikoptertjenester, prosjekteringskostnader knyttet til investeringer i vei og bane og kjøp av barneverns- og asylmottakstjenester, mm.
Representanten Andersen viser i innledning til spørsmålet til at kommunal- og moderniserings-departementet skal ha kjøpt konsulenttjenester fordi departementet ikke har kompetanse om medvirkning i lokaldemokratiet. Det er litt uklart hva det her siktes til, men jeg antar det kan være en henvisning til at departementet har utarbeidet noen verktøy som kommunene kan velge å benytte ved høring av innbyggerne i kommunereformen. TNS Gallup utarbeidet et opplegg for innbyggerhøring som kommunene kan velge å bruke når de ønsker å høre innbyggerne sine. Opplegget er utformet som et notat om hvordan man gjennomfører en god innbyggerundersøkelse, og forslag til spørsmål knyttet til kommunereformen. Det er krevende å lage gode spørsmål og gjennomføre gode innbyggerundersøkelser, og departementet ønsket derfor innspill fra en profesjonell aktør som har lang erfaring med dette. Dette oppdraget hadde en ramme på 40 000,- kroner. For å gjøre prosessen for kommunene enklere, har departementet også inngått en rammeavtale med Opinion AS om innbyggerundersøkelser i forbindelse med kommunereformen. Kommunene selv avgjør hvordan de ønsker å høre innbyggerne, enten ved lokal folkeavstemning, innbyggerundersøkelse eller andre former for innbyggerdialog. Kommunene står helt fritt til å benytte seg av departementets verktøy i denne prosessen.