Spørsmål

Ingvild Kjerkol (A): Hvilke verktøy har fastleger, kommune- og spesialisthelsetjenesten i møte med personer som står i fare for å begå overgrep, og hvilke pasientrettigheter har disse personene i dag?

Begrunnelse

De siste ukene har det kommet frem i NRK at det ikke finnes tilstrekkelig hjelpetilbud for personer som begår seksuelle overgrep. I regjeringens Opptrappingsplan mot vold og overgrep står det om betydningen av behandling rettet mot personer som begår seksuelle overgrep, men opptrappingsplanen nevner ingen forebyggingstiltak rettet mot personer som står i fare for å begå overgrep. Kan vi forebygge at personer går til det skrittet å begå overgrep, vil det spare de potensielle ofrene og deres pårørende for store lidelser, men det vil også være svært viktig for de potensielle overgriperne.

Svar

Bent Høie: Seksuelle overgrep er et alvorlig samfunnsproblem. Regjeringen har vært og er opptatt av å forebygge og redusere omfang og konsekvenser av vold og seksuelle overgrep. Viktige tiltak for å forebygge og begrense de negative konsekvensene av overgrep har vært å sette i verk forebyggende tiltak overfor personer i risikogrupper, og å tilby behandling både til personer som er utsatt for overgrep, men også til utøvere.
Seksuelle overgrep er en alvorlig straffbar handling. Det er etablert en rekke kriminalitets-forebyggende tiltak, for eksempel Kripos sin «stoppside». Denne type forebyggende tiltak er helt vesentlig, men vil ikke bli omtalt ytterligere her siden de ligger utenfor helsetjenesten. De senere årene er det også gjort mye for å øke kompetansen og tilby behandling til personers som er utsatt for overgrep. Dette vil jeg heller ikke omtale nærmere.
Helsedirektoratet har konkludert med at det er mangelfullt kunnskapsgrunnlag om både effekten av forebyggende tiltak og behandlingstiltak for overgripere, spesielt pedofile. Derfor har Helse- og omsorgsdepartementet gitt Helsedirektoratet i oppdrag å, i samarbeid med RHF-ene og aktuelle kompetansesentre, følge opp utviklingsarbeid knyttet til behandlings-tilbudet til pedofile. I 2017 er det bevilget av 5,5 mill. kroner til å utarbeide et kunnskaps-grunnlag for behandling og utrede et forløp for overgripere. Det er videre også bevilget samlet 6,5 mill. kroner til de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging til arbeidet med overgripere.
Det er også vesentlig å forebygge at nye overgrep skjer. Det er iverksatt et behandlings-prosjekt rettet mot seksuallovbruddsdømte i fire norske fengsler. Kriminalomsorgen, Oslo universitetssykehus og Helsedirektoratet samarbeider om dette. Målet er å utrede og gi behandling til personer som anses å ha høy tilbakefallsrisiko, og å øke kunnskapen om personer dømt for seksuallovbrudd. Det er bevilget penger til et treårig pilotprosjekt med vekt på individuellbehandling av seksuallovbruddsdømte. Prosjektet startet opp i 2016.
I Innst. 11S (2016—2017) ble det også bevilget midler til et behandlingstilbud for unge overgripere, og komiteen understreket at det er avgjørende at man sikrer kvalitativt god og tilstrekkelig behandling. Helsedirektoratet har med bakgrunn i dette gitt Helse Vest RHF i oppdrag å lede arbeidet med å styrke kompetansen og etablere behandlingstilbud i alle helseregioner for barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd. Helse Vest RHF samarbeider med de øvrige RHF-ene om oppdraget. Helse- og omsorgsdepartementet har videre gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å etablere et nasjonalt klinisk nettverk for behandling av barn og unge med seksuelle atferdsproblemer. Helse Vest RHF leder nettverket. Arbeidet med begge oppdrag er i iverksatt og vil pågå også i 2018.
Helsedirektoratet peker på at personer med potensielt skadelig seksuell interesse som tiltrekning mot mindreårige ser ut til å ha mindre sannsynlighet for å søke eller motta behandling før et seksuelt lovbrudd har blitt begått. En andel søker imidlertid hjelp. Da må det gjøres individuell vurdering av behovet for helsehjelp, og hvor helsehjelpen bør gis.
Etter pasient og brukerrettighetsloven § 2-1 a andre ledd har en pasient rett til «nødvendige helse- og omsorgstjenester» fra kommunen. Det betyr at tjenestene skal være forsvarlige, basert på en individuell vurdering av behov. Dersom kommunen etter en medisinskfaglig vurdering ikke kan gi forsvarlig hjelp, må pasienten henvises videre til spesialisthelsetjenesten.
Om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten må avgjøres etter en konkret, individuell vurdering av vedkommende pasients tilstand. Vilkårene er nærmere presisert i prioriteringsforskriften. Pedofili (som er en diagnose) eller bekymring for potensiell utøvelse av seksuelle overgrep er ikke spesifikt nevnt i prioriteringsveilederen. Prioriterings-veilederne er ment å dekke 75-80 % av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.
Den helsefaglige vurderingen avgjør om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten eller ikke. Vurderingen inneholder også en avveining av om spesialisthelsetjenestens kompetanse er nødvendig for å behandle tilstanden. Dersom pasienten mener han eller hun ikke har fått oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp, kan vedkommende klage til fylkesmannen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.
En oversikt over behandlingstilbudene for barn og unge som utøver vold og seksuelle overgrep, samt en oversikt over behandlingstilbudet for voksne som utøver vold er laget av NKVTS på oppdrag fra Helsedirektoratet. Oversikten viser at det finnes behandlingstilbud for personer som utøver vold i alle helseregioner, men få spesialiserte tilbud.
Selv om det er begrenset hvor mange steder det er spesifikk kompetanse på behandling av seksualovergripere, er det mange helsearbeidere både i primær- og spesialisthelsetjenesten som har god kompetanse på behandlingsformer som er grunnleggende for behandling av volds- og seksualisert vold. Dette kan være kontaktetablering og ulike metoder/teknikker for å skape endring og selvinnsikt. Dette er verktøy frivillige aktører, fastlege, kommune og spesialisthelsetjeneste kan bruke i møte med mennesker som selv er bekymret for at de skal begå overgrep.
Helsetjenesten kan også benytte verktøy for å vurdere risiko for nye overgrep. Disse er utviklet på basis av informasjon fra personer som allerede har utøvd (seksualisert) vold (altså et sekundærforebyggende siktemål), og ikke er beregnet for bruk i befolkningen generelt (primærforebygging). Med hensyn til personer som ikke har begått seksuallovbrudd, finnes det ingen sikker metode/verktøy for å forutsi hvor stor risiko for det er i fremtiden.
Fastleger, kommuner og spesialisthelsetjeneste kan henvende seg til kompetansemiljø (NKVTS, RVTS og SIFER) for å få informasjon, råd og veiledning om utredning og behandling av overgrepsproblematikk. På nettsidene til kompetansemiljøene finner man rapporter og generell kunnskap. Noen eksempler på bistand helsetjenesten kan benytte fra disse er:

- Dinutvei.no – en nasjonal veiviser om vold og overgrep i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
- Regionale samarbeids- og konsultasjonsteam som koordineres av de regionale kompetansesentrene om vold og traumatisk stress (RVTS).
- Generell veiledning om utredning og behandling av barn og unge med skadelig seksuell atferd i regi av V27 (Helse Vest)
- Verktøy for risikoutredning og behandling, samt kompetanse om sinnemestring mv i regi av Kompetansesentrene for sikkerhet-, fengsels og rettspsykiatri / SIFER.no
- Nasjonalt klinisk nettverk (spesialisthelsetjenesten)

Helsetjenesten vil ha varslingsplikt til politi ved fare for alvorlig skade på person. Dersom situasjonen er akutt, vil fastlegen og øvrig helsepersonell, på lik linje med enhver annen borger, ha plikt til å søke å avverge enkelte straffbare handlinger etter loven; herunder overgrep.
La meg avslutningsvis få være helt tydelig på at jeg mener det er behov for å styrke behandlingstilbudet til overgripere og mennesker som er bekymret for at de kan komme til å begå overgrep. Samtidig er det helt avgjørende at tilbudet til denne gruppen er kunnskaps-basert, effektivt og virksomt; hvis ikke kan vi komme til å gjøre en vanskelig situasjon verre. Jeg ser derfor frem til resultatene av arbeidet som nå gjøres i Helsedirektoratet, fagmiljøene og i tjenestene for å fremskaffe et kunnskapsgrunnlag vi kan bygge fremtidige tjenester på.