Spørsmål

Silje Hjemdal (FrP): Mener regjeringen at Covid-19-situasjonen i Bergen nå er så alvorlig at det ikke lenger er tid til å behandle forskrifter på demokratisk måte i bystyret, slik at terskelen for å omgå demokratiske spilleregler senkes?

Begrunnelse

Ifølge NRK har byrådet i Bergen nå innført en forskrift som innebærer at innbyggerne kan sanksjoneres etter Smittevernloven dersom de avholder private forsamlinger eller fester på over 20 personer.
Spørsmålsstiller mener det er problematisk dersom Korona-situasjonen skal skape en presedens som gjør at demokratiske institusjoner og spillerregler nå som en klar hovedregel kan settes til side – uavhengig av hvor alvorlig korona-smitten er lokalt i en enkeltkommune eller i Norge for øvrig.
Det er på det rene at kommunestyret kan iverksette denne typen forbud etter Smittevernlovens § 4-1 første ledd. Men her er det ikke et demokratisk by- eller kommunestyre som har igangsatt disse inngripende sanksjonsreglene for normal, menneskelig oppførsel. Denne typen ekstremt inngripende tiltak stiller ekstra strenger krav til demokratisk forankring.
Tilsynelatende har byrådet i denne saken benyttet en snever unntaksregel i smittevernloven der kommunelegen kan omgå kommunestyret i såkalte «hastesaker». Da by- eller kommunestyrer i større kommuner normalt møtes minst en gang i måneden, er det klart at en omgåelse av ordinær saksbehandling og demokratiske spilleregler forutsetter en helt ekstraordinær smittesituasjon.
Spørsmålsstiller mener det er dypt bekymringsverdig om Korona-situasjonen på generelt grunnlag skaper en presedens for at demokratiske institusjoner og spilleregler på generelt grunnlag nå kan overkjøres, uavhengig av smittesituasjon eller skadepotensial.

Svar

Bent Høie: Utbruddet av covid-19 er definert som et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven. Dette medfører at samtlige regler i loven kan komme til anvendelse, blant annet kommunens adgang til å vedta egne regler om smitteverntiltak. For kommuner som beslutter å innføre slike regler må det gjøres en selvstendig vurdering av om vilkårene i smittevernloven er oppfylt.
Kommunens og kommunelegens ansvar fremgår av smittevernloven §§ 7-1 og 7-2. Den enkelte kommune er selv ansvarlig for at egne smitteverntiltak er i samsvar med regelverket. Som det fremgår av kommuneloven § 2-1 er kommunene egne rettssubjekter som tar avgjørelser på eget initiativ og ansvar. Kommunene har viktige oppgaver i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap.
Smittevernloven er en beredskaps- og fullmaktslov. Den gir nasjonale og lokale myndigheter hjemmel til å sette inn tiltak raskt når en beredskapssituasjon oppstår. Når det vurderes å iverksette et smitteverntiltak, må vurderingene ta utgangspunkt i situasjonen og tilgjengelig informasjon på vedtakstidspunktet. Kravene til å utrede konsekvenser og til nødvendighets- og helhetsvurderinger vil slå sterkere inn etter en viss tid når man får mer oversikt og en mer klarlagt situasjon. Smittevernloven er også en rettssikkerhetslov slik det fremgår av formålsbestemmelsen i § 1-1 tredje ledd. Hensynet til samfunnets interesser må veies mot enkeltmenneskets personlige integritet og rettsvern.
Tiltak etter smittevernloven skal oppfylle de grunnleggende kravene i § 1-5. For det første skal smitteverntiltak være basert på en «klar medisinskfaglig begrunnelse», for det andre være «nødvendig av hensyn til smittevernet» og for det tredje fremstå «tjenlig etter en helhetsvurdering». Utgangspunktet er at smitteverntiltak skal baseres på frivillighet og i forståelse med den som tiltaket retter seg mot. Tvangstiltak kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Det er kommunestyret som har myndigheten til å fatte vedtak etter § 4-1 første ledd. Kommunestyret kan etter § 7-1 sjette ledd delegere sin myndighet etter reglene i kommuneloven eller til et interkommunalt organ. I hastesaker kan kommunelegen etter § 4-1 femte ledd utøve den myndighet kommunestyret har etter bestemmelsen. Kommunelegens hastekompetanse skal sikre at det kan innføres tiltak “uten særlig forsinkelse som skader den interessen bestemmelsen skal beskytte“.
Helse- og omsorgsdepartementet ga i vår ut en veileder I-4/20 som blant annet tar for seg rammene i smittevernloven og hvilke hensyn som etter loven skal vurderes. Veilederen gjaldt konkret om kommunale karantenevedtak, men inneholder flere punkter som er av relevans for andre kommunale vedtak. Fylkesmannen adgang til å kontrollere kommunale vedtak dersom særlige grunner tilsier det i tråd med kommuneloven kapittel 27. Lovlighetskontroll vil kunne avklare hvorvidt et vedtaket lovlig eller ikke.
Tiltakene som iverksettes må oppfylle vilkårene i smittevernloven. Smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav a gir rettslig grunnlag for å innføre "forbud mot møter og sammenkomster eller påbud om andre begrensninger i den sosiale omgangen overalt der mennesker er samlet". Bestemmelsen gjelder bare for allmennfarlige smittsomme sykdommer. Hovedvilkåret er at gjennomføringen av vedtakene enten er nødvendig for å forebygge overføring av en allmennfaglig smittsom sykdom, eller at slik overføring blir motvirket.
Om de enkelte vedtakene er lovlige eller ikke, er avhengig blant annet av utformingen og begrunnelsen. Når det skal iverksettes tiltak må vurderingen bygge på tilgjengelig kunnskap om smitterisiko og hvordan smitten kan begrenses, risikoen for smittespredning i de enkelte kommunene og når smitte oppstår. I situasjonen med covid-19 har det vært og er foreløpig fortsatt stor grad av usikkerhet og sykdommen synes å ha stor skadeevne. Dersom vedtaket ikke er nødvendig, skal det ikke settes i verk. Nødvendighetskravet følger også av § 4-1 femte ledd som forutsetter at det gjøres en løpende vurdering og når tiltaket ikke lenger er nødvendig, skal det straks oppheves eller begrenses.
Tiltakene må vurderes og begrunnes i lys av den konkrete situasjonen i den enkelte kommune. Kommunene har etter loven selvstendig kompetanse og kan fatte vedtak etter loven også der det er iverksatt nasjonale tiltak. Et kommunalt tiltak kan generelt være strengere enn nasjonale tiltak, men man kan ikke dispensere fra et nasjonalt tiltak med mindre det rettslig adgang til det.