Spørsmål

Mona Fagerås (SV): Er statsråden bekymret for at omfanget av kristne, private skoler har økt de siste årene, og hva er viktigst for statsråden, at elever møtes på tvers av kultur og religiøs tilhørighet, eller at foreldre skal kunne velge private, religiøse skoler for barna sine?

Begrunnelse

Det er har vært et godt prinsipp i den norske fellesskolen at alle elever fra alle samfunnslag, uansett kulturell eller religiøs bakgrunn skal ha den samme retten til en likeverdig opplæring. Å møtes på tvers av evner og bakgrunn er et gode som elevene ikke må fratas. Det handler også om å lære seg hvordan livet utenfor skolen faktisk fungerer og bli i stand til å mestre det på en god måte. Å bare møte andre som likner på deg selv, er ikke et godt utgangspunkt for læring, verken faglig eller sosialt.
Både bystyret og Utdanningsdirektoratet sa i 2017 et klart nei til en kristen privatskole i Flekkefjord. Vedtaket ble anket til departementet, og kunnskapsminister Sanner overprøvde den gang både eget fagdirektorat og lokaldemokratiet i Flekkefjord. Konsesjonen går ut i 2021. En ny søknad om forlengelse av godkjenningen fikk et nytt kraftig nei fra bystyret i Flekkefjord og saken behandles nå på ny i Utdanningsdirektoratet. Dette føyer seg inn i rekken av privatskoler som har blitt etablert på tvers av kommunenes og Utdanningsdirektoratets anbefalinger. I følge Aftenpostens artikler har at Erna Solbergs (H) regjering godkjent opprettelsen av 14 nye privatskoler – mot Utdanningsdirektoratets vedtak. I 8 av disse 14 sakene sier kommunene at det vil gi dem økonomiske problemer og svekke skoletilbudet.
Tall fra Udir. viser at vi har fått 54 flere private skoler de seks siste årene. I dag er det registrert 274 private grunnskoler i Norge. 82 av dem er kristne grunnskoler.

Svar

Guri Melby: Jeg vil ha en god offentlig skole som bidrar til å løfte alle elever uansett bakgrunn. Samtidig er regjeringen opptatt av mangfold og valgfrihet for barn og foreldre, og vi ønsker at friskoler skal være et reelt alternativ til en god offentlig skole. Valgfriheten skal ikke bare være forbeholdt de få med økonomisk ressurssterke foreldre, men skal være et valg for alle som ønsker det.
Jeg ser ingen motsetning mellom ønsket om at elever møtes på tvers av kultur og religiøs tilhørighet og at foreldre og barn skal kunne velge frittstående skoler godkjent på grunnlag av livssyn. Under ulike regjeringer har det, helt siden den første loven om private skoler kom i 1970, vært adgang til å godkjenne private skoler på grunnlag av livssyn (tidligere religiøst grunnlag).
Godkjenningsordningen etter friskoleloven er skjønnsmessig. Godkjenning skal ikke gis dersom det vil føre til negative konsekvenser for vertskommunen eller vertsfylket. Jeg mener regelverket legger til grunn en rimelig balanse mellom hensynet til vertskommunen og vertsfylket på den ene siden, og hensynet til foreldrene og ungdommens muligheter til å velge mellom forskjellige skoler på den andre siden. Mens Utdanningsdirektoratet fatter vedtak om godkjenning i første instans, er departementet klagemyndighet. Som klageorgan er det departementets oppgave å prøve alle sider av saken, også bruken av skjønn.
Som ledd i klagebehandlingen vil departementet ofte innhente nye opplysninger. Det ligger i klageordningens natur at departementet i enkelte saker kan komme til et annet resultat enn direktoratet.
Det store flertallet av norske barn og ungdom går i den offentlige skolen, og slik vil det være også i fremtiden. Regjeringen mener likevel at offentlig finansierte friskoler kan bidra til økt mangfold og læring mellom skoler, og også bidra til å sikre den enkeltes reelle mulighet til å velge en privat skole. Økningen i antall nye friskoler under Solberg-regjeringen er resultat av en politisk ønsket utvikling. Jeg vil likevel vise til at det fortsatt bare er rundt 4,2 prosent av grunnskoleelevene og 8,5 prosent av elevene i videregående skole som går i private skoler.