Spørsmål

André N. Skjelstad (V): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Nav og rettsapparatet blir utstyrt med reelle sanksjonsmuligheter overfor foreldre som bedriver bevisst samværssabotasje, kjenner statsråden til hvor ofte det forekommer at bostedsforeldre blir ilagt tvangsbot ved samværssabotasje og vil statsråden ta initiativ i videre justeringer i Barneloven eller overfor Nav slik at «Forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot» ikke virker som et økonomisk incentiv til å hindre barnets rett til familieliv?

Begrunnelse

Allerede i 2014 stilte Stortingsrepresentant Terje Breivik, i Dokument nr. 15:299 (2013-2014), et spørsmål om samværssabotasje. Dette ble fulgt opp i skriftlig spørsmål om det samme ifra Carl-Erik Grimstad (V) til arbeids- og sosialministeren, i Dokument nr. 15:692 (2020-2021)
Svaret den gangen var at problemstillingene skulle prioriteres. Ny barneloven er nå til revisjon og barnelovutvalget har uttalt at de vil styrke barnets og foreldrenes rett til samvær også om de ikke bor sammen. Dette er positive og ønskede endringer. Venstre er opptatt av at bidrags- og støtteordninger både skal forenkles og være mer rettferdig.
Barnelovutvalget adresserte dessverre samværshindring uten å drøfte Navs praksis. Samværshindring har store negative konsekvenser for barnet og den av foreldrene som rammes. Dette er en gammel og kjent problemstilling, men heldigvis kommer det nå mer og mer forskning som understøtter både barnets behov for kontakt med begge foreldre, samt de skadelige konsekvensene av at samværet saboteres. Det er alvorlig når forskning synes å vise økt sammenheng mellom selvmord og selvmordsforsøk blant foreldre som mister kontakt med barna.
Forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot, er ment å sikre økonomisk bidrag for å dekke kostnader for barnet. Forskriftens hovedregel vedrørende samvær, paragraf 9 første ledd, fastslår at det er avtalt eller fastsatt samvær som skal legges til grunn for fradrag i det bidragspliktige beløp. Så er det en unntaksregel i paragrafens annet ledd. Den innebærer at den bidragspliktige ikke får fradrag for samvær som vedkommende ikke har ønsket å gjennomføre. Slik blir det samværsforelderen klandres for at det ikke finner sted samvær. NAV synes å føre en praksis hvor det ses hen til det faktiske forhold, om det er samvær eller ikke, uten å spørre hva som er grunnen til dette. Det innebærer at den forelder som hindrer samvær blir økonomisk belønnet for samværssabotasje. Dette er det motsatte av lovgivers klare intensjoner om at reglene skal bidra til å sikre barn kontakt med begge sine foreldre. Unntaksregelen i forskriften paragraf 9 annet ledd, er ment å være et insentiv til at barn opprettholder kontakt med begge foreldre, og ikke et insentiv til at den ene forelder hindrer barnets samvær med den andre forelderen.

Svar

Kjersti Toppe: Det er brei semje om at det er viktig for barn å ha så god kontakt som mogleg med begge foreldra sine, sjølv om dei ikkje bur saman. Dette er òg utgangspunktet i barnelova, som seier at barnet har rett til samvær med begge foreldra og dei har eit gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt.
Eg er opptatt av å sikra begge foreldra moglegheit til å vere saman med barna sine etter eit samlivsbrot. Det er difor nødvendig å ha reglar som sørgjer for at avgjerder etter barnelova blir respektert og følgd opp. For barn er det belastande å vere gjenstand for konfliktar mellom foreldra. Godt samarbeid mellom foreldra vil i dei fleste tilfelle gi grunnlag for gode og varige løysingar mellom foreldra, til beste for barnet.
Reglane i barnelova om tvangsfullbyrding skal sikre at avgjerder om foreldreansvar, bustad og samvær blir etterlevd. Når det gjeld avgjerder om samvær, kan ikkje samvær tvangsgjennomførast ved tvangshenting, men tingretten kan fastsetje ein tvangsbot for kvar gang samværsretten blir hindra. Domstoladministrasjonen opplyser at det er vanskeleg å henta ut tal frå sakshandsamingssystemet til domstolane som viser i kor mange saker det er gitt tvangsbot, men at det kan hentast ut tal på mottatte krav om tvangsfullbyrding i samværssaker. I 2020 var dette talet 68 saker. Eg gjer merksam på at tal på innkomne krav ikkje er representative for i kor mange saker det faktisk blir gitt tvangsbot, fordi det kan vere at saka ikkje blir gitt medhald, eller av ulike grunnar blir avslutta utan realitetsavgjerd. Tal frå Statens innkrevingssentral kan her gje ein indikasjon, og det går fram av tala deira at tvangsbøter som Skatteetaten har mottatt til innkrevjing så langt i år er 15 saker, mot 25 saker i 2020. Eg håper oversikta her gir representanten eit bilde av kor ofte tvangsbot blir fastsett i foreldretvister om samvær for domstolane.
Når det gjeld reglane i barnelova om barnebidrag, er det ikkje lagt til bidragsreglane verken å handtera eller løysa konfliktar mellom foreldra om samvær, men til dei andre reglane i barnelova om konfliktløysing. Dersom foreldra ikkje kjem til semje om samværet, heller ikkje med bistand frå familievernkontoret, er det domstolane som skal handtera dette. Eg nemner at Justisdepartementet sin lovavdeling i utsegn av 1. mars 2021 har bekrefta at praksisen frå NAV på dette området er i tråd med regelverket.
Utgreiinga til barnelovutvalet, NOU 2020: 14 (2020-2021) Ny barnelov, som vart lagt fram 4. desember 2020, har få forslag til endringar i reglane om tvangsgjennomføring av samvær, og ingen knytte til barnebidrag og samværshindring. I samband med behandlinga av Dokument 8:40 S (2020-2021), fatta likevel Stortinget følgjande to oppmodingsvedtak:

Vedtak nr. 714:
"Stortinget ber regjeringen ved oppfølgingen av NOU 2020:14 Ny barnelov - Til barnets beste, utrede strengere reaksjoner som kan motvirke samværshindring."

Vedtak nr. 715:
"Stortinget ber regjeringen ved oppfølgingen av NOU 2020:14 Ny barnelov - Til barnets beste, utrede om det er behov for å gjøre justeringer i barnebidragsreglene for å sikre at økonomi ikke blir en drivende faktor for samværshindring."

NOU 2020:14 Ny barnelov og oppmodingsvedtaka er for tida under oppfølging i departementet, irekna forskrifter til barnelova. Det er difor for tidleg å seie noko om kva tiltak som kan vere aktuelle. Eg vil likevel gje uttrykk for at det er viktig at vi har eit system som tar vare på barna, og som ikkje aukar konflikten mellom foreldra. Som eit ledd i oppfølginga, har derfor Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) fått i oppdrag å identifisere utfordringar i saker som gjeld samværshindring. Formålet er å betre foreldresamarbeid til beste for barna gjennom ein meir effektiv og heilskapleg handsaming av desse sakene. For å løyse oppdraget vil Bufdir samarbeide med relevante aktørar, mellom anna Arbeids- og velferdsdirektoratet som forvaltar reglane om barnebidrag og Domstoladministrasjonen.
Det er eit overordna mål med arbeidet å leggje endå betre til rette for at foreldre lojalt følgjer opp avtalar og avgjerder om samvær, og at økonomiske insentiv ikkje skal vere drivande for å hindre samvær. Sjølv om ein er godt i gang med å sjå på regelverket, vil eg understreke at det er like viktig å òg sjå på andre verkemiddel.