Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1421 (2021-2022)
Innlevert: 02.03.2022
Sendt: 02.03.2022
Besvart: 07.03.2022 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Er det etter statsrådens vurdering en sammenheng mellom det fallende antallet sivile saker som føres for norske domstoler og den økte bruken av domstollignende forvaltningsorganer, og vurderes trenden med fallende antall saker som føres for domstolene å være et rettssikkerhetsproblem?

Begrunnelse

Årsstatistikken for 2021 viser at trenden med fall i antall sivile sak som behandles i norske domstoler fortsetter å forsterke seg. Antallet tvistesaker som innkom til landets domstoler i fjor, var på 12 309 saker. Til sammenligning var antallet tvistesaker for domstolene i 2016 på 16 384 saker.
Domstolkommisjonen peker i NOU 2020:11 på fremveksten av domstollignende forvaltningsorganer, som på en rekke områder har overtatt domstolenes oppgave som tvisteløsningsmekanisme. Det vises til siste setning i NOU 2020:11 s. 72:

«Kommisjonen vil fremheve at den utviklingen som observeres, kan tilsi en større diskusjon om forholdet mellom domstoler og alternative tvisteløsere.»

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Fremveksten i antallet og bruken av domstollignende forvaltningsorganer de senere årene har i stor grad vært begrunnet med behovet for å avlaste domstolene, se NOU 2020: 11 s. 70. Domstolkommisjonen har anslått at det avgjøres flere tvister mellom private av nemnder enn av domstolene, slik at tyngdepunktet i tvisteløsningen, i alle fall rent kvantitativt, over tid er «flyttet over fra de alminnelige domstolene og til organer som formelt hører inn under forvaltningen», se NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt. Domstolene i endring, s. 70. Det er altså en sammenheng mellom reduksjonen i antallet sivile saker for domstolene og den økte bruken av domstollignende organer. Samtidig har kommisjonen pekt på at det ikke uten videre er klart hva som er årsaken til fallet i tvisteløsning for domstolene, og at det trolig er flere faktorer som spiller inn, samt at utviklingen synes å være en del av en større internasjonal trend, se NOU 2020: 11 s. 62. Kommisjonen har blant annet trukket frem at sakskostnadene i domstolene har økt betydelig, og ser på dette som «bekymringsfullt med tanke på domstolenes tilgjengelighet og relevans som konfliktløser», se NOU 2020: 11 s. 247.
Dersom tvister i overveiende grad løses gjennom andre mekanismer enn i domstolene kan dette på noen områder utfordre Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol og gjøre det vanskeligere å forutberegne hva som er gjeldende rett. Det kan også bidra til at innholdet i rettsreglene unndras fra offentlig debatt og at reglenes demokratiske legitimitet blir svekket. Dersom konkrete tvister forblir uløste, for eksempel som følge av at det er for dyrt å gå til domstolene, får ikke den enkelte noe effektivt vern mot urett. Departementet er derfor enig med Domstolkommisjonen i at det av hensyn til rettsstaten er «viktig å hegne om domstolene som samfunnets sentrale konfliktløser og å sikre befolkningens tilgang til domstolene», jf. NOU 2020: 11 s. 15.
Som det fremgår av Hurdalsplattformen vil regjeringen jobbe for å «redusere den økonomiske risikoen det inneber å få avgjort ei sak av domstolane for særleg utsette grupper, auke bruken av mekling, redusere tidsbruken i domstolane og gjere det enklare for domstolane å redusere urimelege salærkrav». Departementet vil i samarbeid med Domstoladministrasjonen invitere aktørene til arbeidsmøter med sikte på å identifisere ytterligere tiltak som kan bidra til å redusere sakskostnadene i domstolene.