Marian Hussein (SV): Funksjonshemmede og kronisk syke som ikke kan reise kollektivt eller kjøre selv har utfordringer med å delta i nasjonale screeningprogrammer innen eksempelvis brystkreft og tarmkreft. Dette fører til en reell ulikhet i helsetilbud.
Er statsråden enig i at dette er forskjellbehandling, og hva vil statsråden gjøre for å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelse får like muligheter til å forebygge alvorlig sykdom på linje med alle andre innbyggere som omfattes av slike program?
Begrunnelse
FFOs juridiske veiledningstjeneste Rettighetssenteret har mottatt en henvendelse angående manglende dekning av reiseutgifter til offentlige screeningprogrammer. Pasientreiseforskriften (§ 7 fjerde ledd bokstav b) sier at retten til dekning av reiseutgifter ikke gjelder for forebyggende helsearbeid. Det er presisert på helsenorge.no at reiser til mammografi i regi av mammografiprogrammet ikke dekkes, da dette er et frivillig og forebyggende tiltak.
Det stilles strenge krav for nasjonal screening, og når de etableres er det fordi man ser et klart behov for og nytte i å avverge disse tilstandene ved å diagnostisere dem tidlig. I et samfunnsperspektiv er det derfor ansett som gunstig siden det er lite risikofylt, pålitelige resultater og bedre prognose ved tidlig diagnostikk. Det er også kostnadsbesparende, siden man vil unngå kostnadstung behandling når sykdom er oppstått og kanskje langt fremskreden.
For personer som har varig funksjonsnedsettelse, og som ikke kan reise kollektivt på egen hånd, vil manglende pasienttransport til offentlige screeningprogrammer medføre ekstra høye kostnader. Tilrettelagt transport (TT) er ment for fritidsreiser, og det er veldig varierende hvor mange reiser som er tilgjengelig på kortet. Noen steder er det heller ikke tillatt å bruke tt-reiser til helseformål. Det har som konsekvens at mennesker med funksjonsnedsettelse ikke kan delta på lik linje med andre i viktige offentlige screeningprogrammer. Det er betenkelig med tanke på at det å redusere sosial ulikhet i helse står helt sentralt i folkehelsearbeidet.
Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder (§ 2). Loven angir et forbud mot å diskriminere på bakgrunn av funksjonsnedsettelse (§ 6). Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling. Det at forebyggende helsearbeid er tatt ut av pasientreiseordningen er en tilsynelatende nøytral bestemmelse, ved at den rammer alle likt. Men den er egnet til å stille personer med funksjonsnedsettelse dårligere enn andre.