Begrunnelse

For NAV-saker begynner foreldelsesfristen i foreldelsesloven § 9 for erstatningskrav å løpe når saken er endelig administrativt avgjort, jf. NAV Rundskriv V1-21-00. I dette ligger at også klageretten omfattes. Dersom vedtaket i førsteinstans påklages starter foreldelsesfristen først etter at klagen er avgjort. Først da foreligger det en endelig administrativ avgjørelse.
Andre forvaltningsorgan tolker derimot foreldelsesloven § 9 dithen at foreldelsesfristen for erstatningskrav begynner å løpe fra vedtak i førsteinstans. Det tas ikke hensyn til klageretten. Foreldelsesfristen begynner å løpe selv om et vedtak er påklaget, og altså før forvaltningen har tatt endelig stilling i saken, og før den private part har fått sin rettsstilling endelig avklart. Denne praksisen er ikke kommunisert klart noe sted, men fremkommer av nyere rettspraksis, bl.a. HR-2023-877-A.
En rettstilstand som knytter foreldelsesfristen til vedtaket i førsteinstans, eller et annet konstruert tidspunkt for tilstrekkelig kunnskap om skaden og kravet, uavhengig av klageretten og en eventuell pågående klagesak, fremstår som uklar og lite forutsigbar, til skade for den private part. Hensynet til god og forsvarlig rettssikkerhet tilsier en rettstilstand – slik som i NAV-saker – som knytter foreldelsesfristen til et tidspunkt som er notorisk, forutsigbart og enkelt å forholde seg til.
Mye taler derfor for at det bør være når saken er endelig administrativt avgjort – inklusive klageretten og behandling ved en klageinstans – at foreldelsesfristen begynner å løpe.
Det ønskes også besvart om statsråden vil vurdere å endre loven, blant annet av hensyn til forsvarlig rettssikkerhet, samt lovteknisk bistand på hvordan dette kan gjøres.