En av de store styrkene vi har i vårt demokrati, er at partiene på Stortinget klarer å gå sammen og danne forlik i saker der det er spesielt viktig at de politiske rammevilkårene står seg over tid. Det gir også grunnlag for forutsigbarhet og for trygg styring. Trygg styring betyr at man står ved forlikene, og at partene ikke sår tvil om hvilken politikk som gjelder. Det betyr at vi legger til grunn at de partene man inngår forlik med, har en intensjon om å opprettholde den avtalen. Hvis man mistror avtalepartnerne sine, bør man også stille seg spørsmål om hvorfor man i det hele tatt vil bli enig med dem. Derfor ble jeg ganske bekymret da statsministeren talte til landsstyret i Arbeiderpartiet i forrige uke. Han brukte talen sin til å male et skremmebilde av hva som ville skje hvis Høyre vant valget, og det er i og for seg vanlig arbeiderpartitaktikk når det butter på meningsmålingene. Det som imidlertid var nytt, var hvilket tema statsministeren brukte som ammunisjon til angrepet. Han stilte nemlig spørsmål ved pensjonsforliket: Det stilte han spørsmål om. Det andre var: Det er verdt å minne om at det var Solberg-regjeringen som la frem forslaget om pensjon fra første krone, og reguleringen av pensjon er omtalt og signert i den pensjonsavtalen som er inngått i Stortinget. Da er det ganske alvorlig at bare noen få uker etter at et bredt flertall har inngått den avtalen, står altså statsministeren og sår tvil om hvorvidt Høyre kommer til å stå ved det forliket. Jeg kan slå fast her og nå at vi står bak denne enigheten, og at det ikke er noen grunn til å så tvil om noe annet. Mener statsministeren at det gir et inntrykk av politisk stabilitet i Norge at han, som landets statsminister, undergraver et forlik bare uker etter at det ble inngått?

Den siste uken og i spørretimen i dag har stortingsmeldingen om opptrapping av inntekt i landbruket vært omtalt. De to første delene av denne meldingen er strategien for økt selvforsyning og planen for opptrapping av inntekten. Der er det mye bra, og det skal regjeringen ha honnør for. Det er imidlertid en tredje del, og til den er dagens spørsmål fra meg til statsministeren. Det gjelder selve utregningen av bondens inntekt. I deler av inntektsmålingen har regjeringen skapt mye uro, og bøndene kjenner seg ikke igjen i de tallene som kommer. Under høringen fikk en sterk kritikk av en rekke aktører. Likevel valgte regjeringspartiene å overse de innspillene og ikke minst kjøre slalåm i Stortinget. Statsministeren har vært forbausende taus i dette, men det er godt at han har Trøndelag Arbeiderparti, for de sa nettopp i en uttalelse: Trøndelag Arbeiderparti sa i tillegg på sitt fylkesårsmøte at de baserer seg på likt antall timer per årsverk uten dagens normeringskrav. Statsministeren kjenner vel ordtaket «vi høster som vi sår», og jeg hadde håpet at statsministeren og regjeringen i det minste var villig til å så håp for landbruket. Tar statsministeren avstand fra det partene i landbruket sier, fra det Trøndelag Arbeiderparti sier? Sier han at de tar feil når de kommer med sitt tallgrunnlag, eller er han villig til å innrømme at regjeringen la fram feil tallgrunnlag?

Det går for tida føre seg eit opent seminar i regjeringspartia om kva regjeringa eigentleg skal meine om rein energi-pakken frå EU. Dette er ein del av fjerde energimarknadspakke frå 2018, som no, seks år seinare, framleis ikkje teken inn i EØS-avtalen. For ein månad sidan gjekk EUs energikommissær, Kadri Simson, til det steget å sende eit brev til regjeringa der EU ber om at denne pakken vert innført seinast 13. august, og at eit forslag til vedtak vert sendt til EU innan 13. mai. Det er 26 dagar til. Utanriksministeren har sagt at følgjande kan skje dersom regjeringa ikkje overheld den fristen: Barth Eide seier vidare til avisa Nationen på spørsmål om Noreg vil overhalde fristen: I eit svar frå i går på eit skriftleg spørsmål frå representanten Ola Elvestuen vil energiministeren ikkje bekrefte at regjeringa vil halde desse fristane. Senterpartiet sin energipolitiske talsperson her på Stortinget går endå lenger og sa følgjande til avisa Nationen i helga: Senterpartiet sin parlamentariske leiar, Marit Arnstad, følgde opp i går og sa at det ikkje er naturleg at ein set seg ein frist. Ho sa også for nokre månader sidan dette på spørsmål om Senterpartiet kan gå med på å innføre rein energi-pakken: Finansminister Vedum sa i går: Det er ikkje heilt enkelt å forstå verken kva regjeringa meiner om rein energi-pakken, eller om dei har tenkt å forhalde seg til at EU har sett ein frist, 26 dagar frå no, for å sende eit forslag til vedtak. Så spørsmålet til statsministeren er veldig enkelt: Har regjeringa tenkt å halde den fristen, eller har dei ikkje tenkt å halde den fristen?

For å spise den norskproduserte maten må man ha tenner – det får fungere som en slags overgang. Tennene er jo en del av kroppen – det er et objektivt faktum, som ikke noen kan være uenig i. Spørsmålet er hvorfor de ikke behandles som en del av kroppen. Når jeg er syk, kan jeg gå til fastlegen, hvis jeg brekker beinet, får jeg hjelp på sykehuset, og hvis jeg bruker mer enn det fastsatte egenandelstaket, får jeg heldigvis frikort og slipper å bruke bankkort i det hele tatt når jeg trenger helsehjelp – noe av det mest fantastiske med Norge. Men dette gjelder bare for alle andre kroppsdeler enn munnen, og konsekvensene er at vi får klassekarakter på smilet – man kan rett og slett se forskjell på folk. Forrige uke kom SSB med en levekårsundersøkelse som viste at rekordmange ikke har råd til å gå til tannlegen. Det er over 300 000 nordmenn som ikke har råd i det hele tatt, og som altså dropper det. Vi vet at mange i tillegg til det må ta seg råd til dyre tannlegeregninger, og det går ut over andre deler av livet, f.eks. må man spare på mat eller strøm og andre nødvendige utgifter, som også øker. Vi må ta et oppgjør med smilets klasseskiller. Det er på tide med en tannhelsereform som gjør at vi behandler tennene som det det er: en del av kroppen. Regjeringen har oppnevnt et tannhelseutvalg, som alle venter spent på. Det har frist til i juni for å levere sin endelige rapport. De skal utrede nettopp hvordan tannhelsen kan harmoniseres med øvrige helse- og omsorgstjenester, og vurdere og komme med forslag til hvordan et universelt egenandelstak kan innføres. Så mitt første spørsmål er: Står regjeringen klar til å følge opp i praksis når utvalget legger fram sin rapport?

Forrige uke besøkte jeg Vegard Vigdenes. Han er nestleder i Bonde- og Småbrukarlaget. På gården hans i Trøndelag er det drevet melkeproduksjon siden svartedauden. Nå varsler Vigdenes at det er slutt. Han har regnet på økonomien og funnet ut at han ikke kan fortsette. Han er ikke alene. Det er veldig dramatiske tider for norsk jordbruk. Fjøs tømmes, og gårder legges ned. Bare de ti siste årene er det lagt ned mer enn 6 000 bruk. At nestlederen i Bonde- og Småbrukarlaget nå tømmer et nytt fjøs, og de tallene han viser fram for sin egen økonomi, viser hvor alvorlig det er i norsk jordbruk. Når unge bønder ikke ser en framtid i å produsere mat, har vi et stort problem, men ikke først og fremst for dem, for de er kloke folk som får seg nye jobber. Det er imidlertid et problem for oss som ikke er bønder, og som er avhengig av at noen tar jobben med å produsere mat med utgangspunkt i norske ressurser. Derfor er dette viktig for folk. Det er også viktig fordi vi har lav selvforsyning. Det er avgjørende for vår totalberedskap i en urolig tid. Skal vi få opp selvforsyningen, må vi gjøre det mer lønnsomt å drive jordbruk og å drive på norske ressurser. Det er fullt mulig, men det krever politisk vilje. Skal vi få en opptrappingsplan som er reell, må vi være ærlig om situasjonen. Vi må ha ærlige tall. Nå ser vi at regjeringen har lagt på bordet det bøndene selv kaller for luftpenger, der de har blåst opp inntektene. Vi i SV har større ambisjoner og har klart å samle et bredt flertall, om regjeringspartiene er med, for det som nå refereres til som forslag 25. Jeg lurer på hvorfor regjeringen mener at bøndene skal leve av luftpenger, og ikke en ordentlig opptrappingsplan.

Det er krise i politiet. Advarslene kommer fra snart hele linjen, fra Politidirektoratet, fra Kripos, fra politimestere, fra Politiets Fellesforbund, som nå overveldes av de oppgavene som norsk politi står overfor. Det er svenske kriminelle nettverk, det er en ungdomskriminalitet som har eksplodert, og det er en drapsbølge som vi knapt har sett maken til i Norge. Regjeringen beskriver denne virkeligheten på en måte som de som jobber ute i tjenestene, ikke kjenner seg igjen i. Man føler her at det foregår en skjønnmaling av situasjonen, og at det påstås at det gjøres mye for å avbøte situasjonen. Vi har hørt at på Arbeiderpartiets landsstyremøte i forrige uke sa statsministeren følgende: Det er bra hvis man nå har forstått at dette er et stort problem. I fjor mente statsministeren at diskusjonen om svenske tilstander hørte hjemme i den svenske riksdagen. Nå ser det heldigvis ut til at man skjønner at dette er et problem også for Norge, og at det må tas tak i. Statsministeren skrøt av nye politiposter i Oslo. Jeg må si at jeg ikke tror det gjør nevneverdig inntrykk på disse kriminelle at det finnes flere kontor. Det som er problemet, er at det er blitt 91 færre politistillinger i Oslo, og i Norge snakker vi om 533 færre politistillinger. Hva er det statsministeren faktisk har gjort som vil bedre kriminalitetsbekjempelsen i Norge? Politiet sier at de står i knestående, og regjeringens svar er svært lite.

Om hva regjeringen gjør for å øke sysselsettingsgraden og produktiviteten

Fra 2001 til 2005 gjennomførte sentrum–høyre-regjeringen en reform på rusfeltet. Kapasiteten ble økt, og rusavhengige fikk pasientrettigheter på lik linje med andre. I dag tror jeg alle vil være enig i at de rettighetene er en selvfølge, men i 2007 oppsummerte Fagrådet innen Rusfeltet de politiske endringene på starten av 2000-tallet på denne måten: Rusfeltet har gjennom de foregående helseministrene – altså Høybråten og Gabrielsen –fått satt seg inntil bordet, riktignok nederst, men Brustad skyver rusfeltet tilbake under bordet. Det var dommen etter at de rød-grønne tok over sist. Nå er Høyre bekymret for at historien skal gjenta seg. To år inn i regjeringsperioden har vi fortsatt ikke sett noe til forebyggings- og behandlingsreformen, som hastet så veldig ved regjeringsskiftet. Det er ikke gjort noe med ettervernet, det er ikke gjort noe med LAR, og det legges ned døgnplasser i rusomsorgen over hele landet. Da fritt behandlingsvalg ble fjernet, ble vi fortalt at de gode behandlingstilbudene fortsatt skulle få drive gjennom anbud og gjennom egne avtaler, men nå kuttes også anbudene. I Helse sør-øst legger man opp til en reduksjon i antall døgnplasser på 20 pst. Samtidig skal oppholdstiden kortes ned, og de sykeste pasientene skal ikke få være på behandlingsstedene mer enn i ni måneder – før var det ett år. Også i det offentlige legges det ned plasser. Senest for to uker siden ble Tronvik i Sogn bestemt lagt ned, etter å ha vært i drift i 70 år. Begrunnelsen var at de måtte spare penger. Mennesker med rusmiddelavhengighet lever i snitt 15–20 år kortere enn oss andre. Det har blitt lovet at denne pasientgruppen skal prioriteres. Hvorfor kuttes det i behandlingstid til disse pasientene, og hvorfor legges det ned døgnplasser over hele landet?

I 2020 ble staten saksøkt for åpningen av nye olje- og gassfelt. Høyesterettsdommen som fulgte, ga et viktig utfall: Staten fikk en plikt til å utrede de globale klimakonsekvensene av nye olje- og gassfelt og en plikt til å la være å godkjenne nye felt dersom utvinningen var i strid med Grunnloven § 112 om retten til et levelig miljø. Regjeringen har fulgt opp dommen ved å gi selskapet Rystad Energy et utredningsoppdrag. De konkluderte med at mer norsk olje og gass er bra for den globale klimaeffekten. Det er jo ganske oppsiktsvekkende når vi vet at det er forbrenningen av fossil energi som i hovedsak skaper klimaendringene, og at det ikke er rom for mer ny olje- og gassutvikling om vi skal nå 1,5-gradersmålet. Det var derfor ingen overraskelse, men samtidig en lettelse for oss som er opptatt av å stanse klimaendringene, da Greenpeace og Natur og Ungdom nylig vant en knusende dom over staten i Oslo tingrett. Tingretten konkluderer med at vedtakene om plan for utbygging og drift for oljefeltene Yggdrasil, Breidablikk og Tyrving er ugyldige, nettopp fordi klimaeffekten ikke er utredet skikkelig. Men disse feltene er jo bare tre av over tjue slike endelige tillatelser, eller PUD-er, som er gitt etter høyesterettsdommen, og som derfor kan være gitt på ugyldig grunnlag. Er statsministeren enig i at høyesterettsdommen fra 2020 påla staten å utrede de globale klimakonsekvensene av nye olje- og gassfelt? Og kan statsministeren garantere at klimakonsekvensene er tilstrekkelig utredet i alle de andre PUD-ene som er tildelt etter høyesterettsdommen?

Takk for muligheten til å rette opp inntrykket av en usosial høyreside som ikke bryr seg om sosiale forskjeller, slik representanten fra SV prøvde å male et bilde av her. Jeg tenkte jeg skulle ta en litt annen innfallsvinkel. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å gi barn og unge muligheten til å lykkes i livet, er å sikre en god skole og en god utdanning for alle. Jeg vet at det er mange skoleeiere, skoleledere og lærere som jobber veldig godt, men dessverre er det mange piler som peker i feil retning for norsk skole i dag. Min største bekymring er knyttet til elevenes læring. Ifølge PISA-undersøkelser har ferdighetene til norske 15-åringer stupt fra 2015 til 2022. Stadig flere elever presterer på det laveste nivået innenfor lesing, matematikk og naturfag. Litt enkelt sagt ligger norske 15-åringer nå ca. ett år etter det de gjorde i 2015. PISA løfter fram Norge som ett av landene som ikke presterer i tråd med utdanningsnivået i befolkningen og økonomisk innsats. Avstanden mellom de sterkeste og de svakeste elevene har økt. Med elevenes nivå som synker, får vi samtidig også tall som viser at antallet ukvalifiserte lærere øker. Det er også nedgang i søkningen til lærerutdanningen, så det er lite bedring å spore i nær framtid. Vi har 40 000 lærere som ikke jobber i skolen, og kommunene roper opp om store rekrutteringsutfordringer. Jeg vet at disse tallene uroer regjeringen. Senest i dag var kunnskapsministeren på Politisk kvarter med sine bekymringer for norsk skole, og statsministeren har selv brukt flere viktige anledninger til å snakke om skole, bl.a. NHOs årskonferanse. Det som uroer meg, er at det eneste tiltaket regjeringen så langt har presentert mot disse komplekse utfordringene, er mobilforbud og reduksjon av skjermbruk i skolen. De snakker ikke om det som er den viktigste innsatsfaktoren for elevenes læring, nemlig læreren. Mitt spørsmål til statsministeren blir derfor: Når skal regjeringen begynne å snakke om den viktigste innsatsfaktoren for elevenes læring, nemlig læreren?

Da et rekordsterkt flertall vant valget i 2021 og kastet høyreregjeringen og Erna Solberg, hadde vi, de 100 mandatene, flere viktige ting til felles, bl.a. et ønske om å ta fisken tilbake til kysten, sånn at det kunne gi både arbeid og verdiskaping. Derfor var det veldig mange som ventet spent på kvotemeldingen, som ble lagt fram i januar. På noen punkter foreslår kvotemeldingen tydelige brudd med høyrepolitikken, som f.eks. å gjeninnføre trålstigen og flytte deler av kvoten fra de største til de mindre fartøygruppene. Jeg må benytte anledningen til å si at det er veldig bra, men spørsmålet er om det er nok. De siste 20 årene har jo fiskeripolitikken bidratt til å sentralisere fisk på større båter og på færre hender. Mindre fisk kommer til land, og arbeidsplassene har forsvunnet langs kysten. 29 kommuner har mistet all villfiskindustri, og ni kommuner har mistet sine fiskemottak. Hver tredje torsk som fanges i havet utenfor Norge, er aldri innom kaia før den sendes ut av landet, og råstoffet forsvinner jo da fra den verdiskapende bearbeidingen vi kunne hatt. Alt dette pekte Riksrevisjonen på i 2020, da de kom med veldig krass kritikk av fiskeripolitikken. De sa at politikken har brutt med de historiske prinsippene. Det har blitt mindre videreforedling og aktivitet i kystsamfunnene, eierskapet samles på stadig færre hender, og forvaltningen er for lite bærekraftig. Mitt spørsmål til statsministeren er om han er enig i Riksrevisjonens kritikk, og om han er sikker på at regjeringens kvotemelding er nok for å snu den negative utviklingen.

Det er tøffe tider for mange folk i vårt land, og det har det vore over tid. Straumprisane har vore høge, rentene har vore høge, det har vore høge matprisar, og dette slår inn i livet til folk. Vi høyrer om folk som fortel at dei må velje mellom mat og straum, om folk som droppar å gå til tannlegen. Om vi skal tru regjeringa, er toppen av den vanskelege tida nådd. Det blir hevda at vi står overfor eit økonomisk vendepunkt. Til TV 2 denne veka sa statsministeren: Men det er på sikt. Vi står midt i ei dyrtid. Prisane har auka mykje meir enn løningane. Renteutgiftene kjem framleis til å vere på dagens høge nivå. Mange har fått spist opp mykje av sparepengane. Mange har også tatt opp kredittkortgjeld for å betale løpande utgifter. Folk vil merke dyrtida på kroppen også framover. Men gjennom f.eks. auka barnetrygd og gratis SFO i dei siste statsbudsjetta har SV fått gjennom tiltak som gjer at barnefamiliane får meir pengar og barnefattigdomen går ned. Færre barn lever i familiar med låg inntekt. Det viser at politikk verkar. Det både kan og bør bli gjort meir for å dempe skadeverknadene av dyrtida på livet til folk, på kort og lang sikt. Vi i SV er alltid klare til å sikre fleirtal med regjeringa for offensive tiltak for å betre økonomien til folk i dyrtid. Meiner statsministeren det er riktig og viktig å gjere meir for å betre økonomien til folk?

Hadde regjeringens skattepolitikk vært en eksamensoppgave, ville nok karakteren ikke bestått blitt gitt – ikke på grunn av plagiat, men fordi politikken «helt klart har skadelige virkninger på økonomien på lang sikt». Det siste uttalte lederen for rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, Ragnar Torvik, til NRK i går. Det er altså ikke min eller Fremskrittspartiets påstand, men en konklusjon som vi deler fullt ut. Utvalget har beregnet at offentlige utgifter nå utgjør over 60 pst. av den norske fastlandsøkonomien målt med bruttonasjonalprodukt, mens nivået i Sverige og Danmark, f.eks., tilsvarer 50 pst. Den rød-grønne regjeringen har satt historisk rekord i skatteøkninger. Nettopp det at mye av pengebruken i Norge hentes fra skatter, har en kostnad for økonomien, heter det i utvalgsrapporten. Skattesjokket har kommet samtidig som Norge har hatt enorme ekstrainntekter, bl.a. som følge av høye energipriser. Til tross for høyere pengebruk har ikke Norge flere offentlig ansatte innen verken skole eller helse- og omsorgssektoren enn våre naboland, igjen ifølge rapporten. Fremskrittspartiet er helt enig med professor Torvik, som har ledet utvalget, når han sier at hvis man får ekstrainntekter, er det naturlig å bruke noe på offentlig sektor og noe på å redusere skadelige skatter. Men regjeringen er åpenbart ikke enig i anbefalingene til lederen av sitt eget ekspertutvalg når den istedenfor å redusere skadelige skatter velger å levere nye skattesjokk, og i tillegg bruker engangsinntekter på varige offentlige utgiftsøkninger, igjen noe som påpekes av utvalget. Hva synes egentlig statsministeren om at et regjeringsoppnevnt utvalg retter en så kraftig advarsel mot de langsiktige konsekvensene av regjeringens finanspolitikk?

Å sikre trygghet for innbyggerne er statens og dermed politikernes viktigste oppgave. Fra oktober 2013 til oktober 2021 sørget vi derfor for 2 500 flere årsverk i politidistriktene. Det var en bevisst og villet satsing for bedre kvalitet, for sterkere rettssikkerhet og for å gjøre samfunnet vårt tryggere på alle kriminalitetsarenaene vi nå ser. De siste månedene har vi dessverre sett en rekke saker og tall som vitner om at ting går i feil retning. Vi har sett en tydelig økning i ungdomskriminalitet i mange både store og mellomstore byer. Vi ser at svenske gjenger jobber med å få fotfeste i Norge, og vi har sett en grusom volds- og drapsbølge nå på nyåret. Samtidig har vi sett at antallet politiansatte i politidistriktene har gått ned. 20 pst. av den økningen den forrige regjeringen skaffet politiet, har nå forsvunnet ut igjen. Toårsmarkeringen for regjeringen Støre var altså en nedgang på 450 årsverk ute i politidistriktene, rett i underkant av 20 pst. av den satsingen som hadde vært gjort de åtte årene tidligere. Mitt spørsmål til statsministeren er: Er han komfortabel med at vi får færre årsverk i politidistriktene i en periode hvor vi ser flere drap, mer ungdomskriminalitet og en økning i gjengkriminaliteten og vold i nære relasjoner?

Om statsministeren er enig i at barns beste alltid skal være det som kommer først, uavhengig av om det er det offentlige, de ideelle eller de private som tilbyr barnevernstjenestene

Om statsministeren kan greie ut kva som er Noreg si grunngjeving for at vi har slutta å stille oss bak fråsegna frå høgambisjonskoalisjonen for klima, og meiner han at det er med på å styrkje Noreg sitt klimatruverd inn mot desse toppmøta

Om at statsministeren har vært opptatt av at vi skal få en myk landing etter krevende tider, hva er da hans hilsen til unge og eldre som opplever krevende tider nå

Om statsministeren synes det er et godt utgangspunkt for internasjonalt klimaarbeid at regjeringen har varslet ønsker om globale klimakutt og utfasing av fossil energi i klimaforhandlingene, men samtidig nekter å snakke om en omstilling som også innebærer en styrt utfasing av norsk olje og gass her hjemme

Om når statsministeren har tenkt å ta kriminaliteten i Sverige på alvor og om han mener at det nå er på tide at Stortinget begynner å interessere seg for den smitteeffekten som vi ser i Norge fra svenske kriminelle nettverk

Om regjeringen kan forklare hvorfor man mener at 2024 er et godt år kutte i barnetrygden