Spørsmål
Martin Engeset (H): Et av statsminister Jens Stoltenbergs store glansnummer fra siste stortingsvalgkamp var hvilken lykke som ville åpenbare seg for land og folk, bare vi fikk en flertallsregjering. Halvveis i denne stortingsperioden har imidlertid folket allerede vendt seg mot den rød-grønne regjeringen, ut fra at Regjeringen i alle meningsmålinger ligger milevis unna et flertall. Mye av årsaken er at Regjeringen og dens støttespillere krangler så åpenlyst og spriker så mye i alle retninger, at Per Bortens "sprikende staur" fremstår som en bagatell.
La meg nevne noen viktige eksempler fra arbeids- og sosialpolitikkens områder. Der statsråden sier kontant nei til en generell økning av sosialhjelpssatsene, ønsker SV så høye sosialhjelpssatser at mange i fulltidsjobb vil komme klart dårligere ut enn en sosialklient. Der statsråden sier et klart og tydelig ja til arbeidslinjen, og at sosialklienter "må komme seg opp om mårran", er SV-ere sjokkert. Når statsråden sier at velferdsordninger står for fall, er SV opprørt.
Når statsråden sier at AFP-ordningen må endres og tilpasses pensjonsreformen for at det skal lønne seg å jobbe, fatter SVs landsmøte vedtak om at alt skal være som i dag. Når statsråden vil sende innvandrere og flyktninger som oppholder seg ulovlig i Norge, ut av landet, sier SV nei, de vil gi amnesti.
På alle disse områdene har statsråden vært prisverdig klar og tydelig, men det blir litt for ofte opp som en bjørn og ned som en skinnfell: Han sier én ting den ene dagen, blir skutt ned av SV den neste, og når Regjeringen er ferdig med sin drøvtygging, er det blitt ganske så uklart hva som ble resultatet.
Mitt spørsmål blir: Mener statsråden at han får autoritet som statsråd når han i sak etter sak blir falt i ryggen av dem som skulle være hans viktigste støttespillere her i Stortinget?