Spørsmål
Lars Sponheim (V): Statsministeren virker så innøvd på sin bestemte lekse i dag at jeg skal ikke fortsette på det sporet, som jeg opprinnelig hadde tenkt, men prøve å se det som nå skjer i norsk politikk, i et litt annet perspektiv. La meg få lov til å si at jeg synes det er bra, men også på tide, at statsministeren er til stede i sin første spontanspørretime denne ganske krisepregede høsten som vi har hatt.
Når vi ser på landene rundt oss i håndteringen av denne krisen, ser vi hvordan politikken har skiftet veldig, velgernes og borgernes syn på hva som er viktig, har skiftet veldig, og vi ser hvordan lederskapet i ulike land har tatt betydelige grep, jeg vil si mange med et betydelig raust lederskap, der parlamentene og ulike aktører involveres i å finne samlende løsninger på en krise som landene står oppe i. Jeg tror det er grunnlag for å si at det er nok ikke alle oss i dette huset, og kanskje ikke utenfor dette huset heller, som føler at man har vært en del av den samme dialogen for å finne samlende løsninger for å håndtere krisen. Til tider har opposisjonen i sine forslag til hvordan krisen skal møtes, til dels forslag som statsministerens partifeller i utlandet tar i bruk, blitt møtt med polemikk på grensen til det smålige. Jeg må si at jeg fikk meg en liten aha-opplevelse da jeg så at statsministeren i forrige uke ble sitert på følgende: «Vårt forslag til statsbudsjett vil bli vedtatt i Stortinget, så å si uforandret» – før alle budsjetter var kommet fram, alternative budsjetter, alle forslag, mens borgere, bedrifter, organisasjoner gikk ut og inn av dette huset for å framføre argumenter i demokratiets navn. Jeg vet at vi er i mindretall, det er ingen tvil om det, men det er noe med å være del av et demokrati der en føler at også mindretallets argumenter blir hørt, og særlig i en sånn situasjon. Det kunne være fristende å omskrive et sitat og si: En statsminister som gjør sitt parlament lite, kan ikke vente seg noe stort.
Hvilke refleksjoner gjør statsministeren seg over dette?