Spørsmål
Elisabeth Vik Aspaker (H): For få år siden var Norge fortsatt ett av få land i Vest-Europa uten et nasjonalt system for kvalitetsvurdering. Det har vi nå. Vi har fått kunnskap, og kunnskap gjør en forskjell. Kommuner som systematisk kartlegger og følger opp elevenes læringsutbytte lykkes også i å heve resultatene og bedre elevenes læring.
Direktøren i Utdanningsdirektoratet, Petter Skarheim, ropte et varsku gjennom Dagsavisen i går. Han advarer mot det han betegner som framveksten av et A- og B-lag i den norske skolen, og maner til opprør mot dårlige skoler. A-laget er skoler som forvaltes av aktive og ambisiøse skoleeiere som måler resultater, setter konkrete mål for forbedring, følger opp den enkelte skole og stiller krav til rektorene. B-laget er de kommunene som ikke har et system for oppfølging, og som lar dårlig praksis få fortsette uten at det gripes inn fra skoleeierens side.
En fersk rapport fra Utdanningsdirektoratet viser at små kommuner sakker akterut på de nasjonale prøvene, og elevenes resultater blir dårligere jo mindre kommunene er. Utdanningsdirektoratet oppgir videre at store kommuner, i motsetning til mange små kommuner, har mange systemer for å følge opp resultatene fra de nasjonale prøvene og elevundersøkelsene. Utdanningsdirektør Skarheim etterlyser også større engasjement fra foreldrene. Jeg siterer:
«Dårlige resultater på nasjonale prøver burde føre til et folkeopprør på lik linje med at det avdekkes dårlig vannkvalitet i kommunen.»
Men de som ønsker informasjon om elevenes faglige utbytte på den lokale skolen, møter stort sett stengte dører.
Hvorfor er Regjeringen handlingslammet og ute av stand til å hindre fremveksten av en offentlig forskjellsskole i Norge, og mener kommunalministeren at større kommuner er viktig for å sikre kvalitet?