Spørsmål
Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg skal tilbake til innvandringspolitikken, for utvisningen av Maria Amelie har de siste dagene skapt et sterkt engasjement både politisk og folkelig i dette landet.
Politiet har fått sin arbeidsform karakterisert av domstolen som manglende musikalitet og fingerspissfølelse. Mange vil vel kanskje si at det er en karakteristikk som til en viss grad også kan passe på regjeringens og statsministerens håndtering av saken. Jeg skal la det ligge.
Statsministeren har gjort seg til sterk talsmann for, også her i Stortinget i dag, at innvandringspolitikken skal være streng, men rettferdig. Jeg tror noe av grunnen til at vi får denne type opphetede diskusjoner knyttet til enkeltsaker, er at mange oppfatter at innvandringspolitikken er streng, men at den ikke er rettferdig. Statsministeren har gjort det til et stort poeng å være prinsippfast og stå opp for regelverket. Det er på mange måter en viktig rolle for politikere som har ansvar for regelverket. Men det er grunn til å minne om at det er forskjell på prinsippfasthet og prinsipprytteri, og at en del av det ansvaret man har for regelverket, også er å ta ansvar når regelverket møter virkeligheten, og utslagene blir annerledes enn det man hadde tenkt. Tolkes regelverket riktig? Treffer det riktig?
I den senere tid har det blitt reist ganske grunnleggende kritikk mot måten vår utlendingsforvaltning praktiserer det politisk bestemte regelverket på – når barn må svare for foreldres synder, når familier splittes, og UNE sier at det er nok med far, man trenger ikke mor, når konvertitter sendes hjem med beskjed om at bare de tier om sin tro, kan de godt sendes til et land som ikke aksepterer at de konverterer, og sist nå når det gjelder praksis for papirløse.
Jeg vil gjerne vite hva statsministeren har tenkt å gjøre i forlengelsen av de konkrete sakene som vi nå har diskutert, når det gjelder endringer i regelverket.