Spørsmål
Marianne Marthinsen (A): Mitt spørsmål går, kanskje ikke så overraskende, til finansministeren.
Mens debatten om fjorårets budsjett i all hovedsak dreide seg om den usosiale innretningen på det budsjettet, har vi så langt i år hatt en debatt som har vært dominert av regjeringens enorme pengebruk. Oljepengebruken nå, målt som det oljekorrigerte underskuddet, er på tre år like høyt som på åtte rød-grønne år, finanskrisen inkludert. Budsjettunderskuddet, i prosent av BNP, har aldri vært høyere så langt tilbake som Finansdepartementet har målt dette, og for tredje år på rad skal utgiftene vokse raskere enn veksten i økonomien.
Lederen av regjeringens eget utvalg som skulle se på handlingsregelen, Øystein Thøgersen, felte i forrige uke dom over pengebruken. Til Dagens Næringsliv uttalte han:
«Det nivået i økt oljepengebruk man har endt på de siste årene, er opplagt på et nivå som ikke kan videreføres (…).»
For det er jo ikke sånn at årets budsjett er et unntaksbudsjett, som noen antyder. Som DNs politiske redaktør, Alstadheim, skrev sist lørdag:
«Det blir syvende gang hun skrur opp pengekranen. Det er mer, mer og atter mer. Fjorårets budsjetthøst viste hvor pinlig svak budsjettstyringen er. For å dekke inn avtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti, ble det lansert en poseavgift ingen ville ta ansvar for. Noen måneder senere ble den droppet. Og erstattet med mer oljepenger. Regjeringen valgte den lettvinte veien også i høst.»
Tilsvarende kritikk har vi lest på lederplass både i Aftenposten og i VG de siste dagene.
Mitt spørsmål er egentlig såre enkelt: Med de store utgiftene vi vet ligger foran oss, pensjonskostnadene som virkelig kommer til å slå inn om 20–30 år, mener finansministeren at hun gjennom sine budsjetter så langt har satt Norge i bedre eller dårligere stand til å håndtere de utgiftene i årene som kommer?