Spørsmål
Audun Lysbakken (SV): Det vi har sett de siste dagene, er noe som er mye mer enn bare kutt i bistand og klimafinansiering fra regjeringens side. Det er samlet sett et linjeskift i norsk utenrikspolitikk og i Norges måte å forholde seg til verden på. I løpet av noen få dager har vi sett regjeringen kutte vesentlig og dypt i den langsiktige bistanden til verdens fattige, og da særlig i sivilsamfunnsbistand, som vi vet er godt evaluert, og noe av det som er mest effektivt. Det skjer samtidig som Norge har vært en pådriver for å få på plass nye bærekraftmål. Men Erna Solberg gjør altså Norge til den største mottakeren av norsk bistand.
Samtidig kuttes det 1,4 mrd. kr i klimafinansiering – like før klimatoppmøtet i Paris, der nøkkelspørsmålet for å få til framgang kan være klimafinansiering til land i sør. Og natt til i går så vi at Norge skifter kurs i spørsmålet om atomvåpen, fra å være en pådriver for nedrustning til å være et land som ikke tør å mene noe annet enn det USA mener.
I sum ser vi et mindre solidarisk Norge, et Norge som ikke lenger vil være pådriver, men som dilter etter i verden. Jeg mener det er en dramatisk omlegging. Så begrunner statsministeren disse omleggingene med flyktningsituasjonen, og det gjør hun få uker etter at hun la fram et statsbudsjett preget av hemningsløs pengebruk på regjeringens hjertesak, som er skatteletter i Norge. Sannheten er jo at det ikke kuttes i klima og bistand for å få råd til flyktninger, men for å få råd til Erna Solbergs og Siv Jensens skatteletter.
Hvorfor er lavere skatt i Norge viktigere enn bistandsprosjekter som kan gi fattige barn utdanning, fattige bønder mat på bordet og fattige land … (presidenten avbryter)?