Spørsmål
Terje Aasland (A): Mitt spørsmål går til klima- og miljøministeren.
Klimatoppmøtet i Paris blir utrolig viktig, og er utvilsomt et møte som handler om vår framtid. Det er ingen tvil om at resultatet av Paris-møtet må være en juridisk bindende avtale.
Norges rolle og ansvar på møtet og i det internasjonale klimaarbeidet er betydelig. Klima- og miljøministeren bærer derfor et tungt ansvar på sine skuldre, ikke bare for Norges posisjon, men for klodens framtid.
I vår regjeringstid, under Stoltenberg, styrket vi gjennom åtte år Norges rolle og ansvar i det internasjonale klimaarbeidet. Vi fikk på plass og styrket regnskogsatsingen, vi fikk økt energibistanden, og vi viste vårt ansvar som et rikt land og tok en internasjonalt tydelig rolle som en del av vår solidariske holdning i klimaspørsmålet.
Etter at stafettpinnen har blitt overlevert den blå-blå regjeringen, har dette fra regjeringens side blitt betydelig endret. Ikke retorisk, for der er de gode, men faktisk, gjennom praktisk politikk og evne til å prioritere. Der ser vi at det er langt fra retorikk til politisk konkretisering.
2015 har vært et langt tilløp på vei mot hoppkanten Paris-toppmøtet kan betraktes som. Stilen i tilløpet er ikke avgjørende for et godt hopp, men det er viktig å fullføre på hoppkanten. Hva er det som skjer? Istedenfor å skyte fart ved å styrke Norges internasjonale rolle, øke bidraget og forsterke det solidariske ansvaret klimautfordringen påkaller, faller regjeringen på hoppkanten. Hva tenker verdens ledere om dramatiske kutt i klimabistanden, hva tenker verdens ledere som samles i Paris? Dersom statsråden virkelig mener at penger og klimabistand er avgjørende, hva tror hun nå verdens ledere tenker og tror om Norges innsats?