Spørsmål
Ola Elvestuen (V): Det positive med det siste spørsmålet er at det økonomiske incentivet virker. Men som det er blitt påpekt, har statsministeren vært i Paris og jeg går jo ut fra at hun deltar, nært sammen med den norske delegasjonen, også i det videre arbeidet. Jeg har store forventninger til den rollen Norge kan spille i forhandlingene, både som en viktig aktør i å finne fram til de nødvendige kompromisser og løsninger i sluttfasen av forhandlingene, men også som en pådriver med nye initiativ. Jeg er derfor glad for at statsministeren har vært med på å legge fram flere nye initiativ i Paris, og mener jo at en kan gjøre dette med en troverdighet basert på det budsjettforliket vi har, som jo legger 420 mill. kr ekstra inn i de delene av budsjettet som omhandler det internasjonale miljøarbeidet.
Men det er tre forhold: Statsministeren har gått inn for 216 mill. kr inn i et nytt fond for kvotekjøp, med forkortelsen TCAF, men det kan stilles noen spørsmål ved dette: Når vi nå går inn for nye kvotekjøp, tenker man seg da fortsatt at dette skal kunne motregnes mot utslipp i Norge, den rike delen av verden? Er det ikke nettopp det som har vært problemet tidligere, og at man ikke oppnår målsettingene? Venstre vil være mot en slik løsning.
Statsministeren har også, sammen med presidentene Obama og Holland, gått inn for at satsing på fornybar energi i de fattigere deler av verden skal dobles fram mot 2020. Er dette et tegn på en ny politikk, siden den delen av regjeringens forslag jo har vært redusert med nærmere 80 pst. i forslag de siste to årene, og hva er utgangspunktet for økningen?
Så går en også inn for at det grønne fondet skal dobles dersom det sikrer verifiserte utslippsreduksjoner mot avskoging, og da blir spørsmålet: Er dette nye midler, eller er det en omfordeling av skogmidlene, som de uansett har forpliktelse på?