Spørsmål
Audun Lysbakken (SV): Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.
Forskjellene i Norge i rikdom og makt øker, og det er en utvikling det ser ut til at høyresiden omsider har oppdaget og begynt å bry seg om. Statsråden skriver i Aftenposten i dag at «På mange måter er norsk skole en forskjellsskole», og at det å satse på skolen er den sikreste veien til sosial utjevning.
Men det er stor avstand mellom liv og lære. Hvis en ser på hva kunnskapsministeren faktisk gjør, er jo et av de mest oppsiktsvekkende grepene i årets budsjett at Røe Isaksen kutter 600 lærerstillinger på ungdomsskoler med særskilte – ikke minst sosiale – utfordringer uten å gjøre den evalueringen av forsøket og den vurderingen av innføring av en lærernorm som hele tiden har ligget som en forutsetning for de 600 stillingene. Når en går inn og ser på situasjonen på ungdomsskolene i de 98 kommunene som er berørt, ser vi altså at elevenes grunnskolepoeng øker, og at behovet for spesialundervisning går ned.
Vi vil ikke få en evaluering av dette forsøket på lang tid ennå, fordi statsråden selv avbestilte den, men alt tyder på at avslutningen av forsøket er basert ikke på kunnskap, men på Høyres idé om at økt lærertetthet ikke er viktig.
Når vi ser disse resultatene jeg har nevnt – grunnskolepoeng, nedgang i behov for spesialundervisning – mener statsråden det kan være en indikasjon på positiv effekt av disse stillingene? Hvis ja: Hvorfor kutter han da? Hvis nei: Hva i all verden bygger han sin skråsikkerhet på om at dette ikke var verdt å videreføre?