Spørsmål
Audun Lysbakken (SV): Ulikheten i makt og rikdom i Norge øker, og et av de viktigste verktøyene vi har for å gjøre noe med det, er en sterk velferdsstat. Under denne regjeringen vokser uroen i stadig større deler av Fellesskaps-Norge. Vi så i vår et barnehageopprør knyttet til manglende oppfølging av foreldres og ansattes ønske om bedre bemanning. Vi har sett et barselopprør knyttet til uroen som mange fødende kvinner og jordmødrene rundt om i landet føler rundt situasjonen på fødeavdelingene. Det er sterk uro rundt kriminalomsorgen, hvor kutt fører til at det som har vært Norges suksessmodell når det gjelder bekjempelse av kriminalitet, står på spill. Det er uro i barnevernet, der det rød-grønne barnevernsløftet har blitt avløst av stillstand. Vi vet at Arbeidstilsynet og Helsetilsynet har fått kutt som går ut over deres evne til å være et vern for arbeidsfolk og pasienter.
Denne virkeligheten sminker regjeringen. Ta sykehusene i denne ukens statsbudsjett, f.eks. Først bevilges det noe som ser ut som en brukbar budsjettøkning, men blar man litt lenger bak i budsjettet, forsvinner det hundrevis av millioner. I realiteten er det ingen vekst å snakke om for sykehusene, og det blir økt press på dem som jobber der, og på pasientene. Årsaken er den såkalte ABE-reformen, som jo ikke er noen reform, men et billig budsjettriks, ostehøvelkutt, som Erna Solberg til nå har skaffet seg 10 mrd. kr med, i noe som ser ut som økt handlingsrom, i sine år som statsminister. Hun gir med den ene hånden, og så tar hun med den andre. Virkeligheten er altså at det er langt mindre satsinger på velferd enn det hun gir inntrykk av.
Når skal statsministeren innrømme at mange av hennes såkalte satsinger på helse og velferd i virkeligheten er langt mindre, og at en del av prisen for skattekutt til de få er velferdskutt for de mange?