Spørsmål

Siv Jensen (FrP): På galleriet i dag sitter Mette. Hun er mamma. Et av hennes barn er sterkt funksjonshemmet. Hun gjør det som alle foreldre vil, nemlig å ta vare på sitt eget barn, pleie sitt eget barn, ha omsorg for sitt eget barn. Men for at hun skal klare det, som mange andre foreldre i tilsvarende situasjon rundt omkring i landet, er hun avhengig av en anstendig omsorgslønn for å få det til.
Vi vet at situasjonen varierer betydelig rundt omkring i kommunene, siden dette fortsatt – dessverre – er et kommunalt ansvar. Helsetilsynet har refset kommunene for å avslå for mange søknader, og det er dessverre i mange kommuner slik at man ikke har et fullverdig system for å ivareta dette. Med andre ord er det mange familier, mange foreldre, som slåss en helt meningsløs og langvarig kamp for egentlig å oppnå en vinn-vinn-situasjon. Den ene tingen man oppnår, er altså å spare det offentlige og skattebetalerne for betydelige beløp, for alternativet til å drive omsorg for sine egne barn – som er det mest naturlige i hele verden – er en døgnkontinuerlig institusjonsplass hvor avstanden mellom familien og den som trenger omsorg, øker. I tillegg er det altså bedre for den som trenger omsorg, å få lov å være sammen med dem man er aller mest glad i. Og som om ikke det er nok, er det rimelig selvsagt for alle oss andre å kunne fungere godt i en normal familiesituasjon sammen med dem vi er glad i.
Mitt spørsmål til statsråden er: I januar ble statsråden utfordret på omsorgslønn i denne salen. Hva har skjedd siden da?

Les hele debatten