Spørsmål

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Statsråden gjør helt riktig i å bli stående, for mitt spørsmål handler også om arbeid.
Arbeid handler om menneskeverd. Det gjør noe med oss når vi som kan og vil jobbe, har muligheten til å kunne realisere oss selv gjennom arbeid. Det gir oss sosiale nettverk og muligheten til å realisere oss selv, og arbeid er nøkkelen til å komme seg ut av fattigdom. Så det er viktig for enkeltmennesket, men det er også viktig for samfunnet. Det flotte for statsråden er at hvis han lykkes med å inkludere flest mulig mennesker i arbeid, lønner det seg også økonomisk for staten.
Selv om Norge har lav arbeidsledighet, har vi mange som står uten arbeid og som kjemper for å komme tilbake i jobb. I 2005 var det ca. 150 000 mennesker som ble definert som at de hadde nedsatt arbeidsevne, at de trengte hjelp og bistand fra staten og Nav for å komme tilbake i jobb, nå er det over 200 000 mennesker. Situasjonen for disse menneskene er at det er altfor lang ventetid før de får hjelp. Mange må stå to–tre år i kø før innsatsen kommer. Det er firkantede systemer for de ulike tiltakene som tilbys, og kvaliteten på tiltakene varierer i for stor grad – og også geografisk. Bedriftene gjør en iherdig innsats for å inkludere mennesker som har bygget opp kompetanse. De har selv etterspurt at noe må skje på feltet, etterspurt tiltak fra staten.
Poenget er: Vi trenger en mer ambisiøs politikk for dem som har falt ut av arbeidslivet, og som trenger hjelp for å komme tilbake. Så mitt spørsmål er: Deler statsråden Kristelig Folkepartis utålmodighet? Og hva er statsrådens ambisjoner for å inkludere flere mennesker inn i arbeidslivet igjen?

Les hele debatten