År 2009 den 3. februar holdtes Odelsting, hvor da ble gjort slikt
§ 1. Lovens formål
Loven skal legge til rette for god fremkommelighet, trygg
ferdsel og forsvarlig bruk og forvaltning av farvannet i samsvar
med allmenne hensyn og hensynet til fiskeriene og andre næringer.
Loven skal videre legge til rette for effektiv og sikker
havnevirksomhet som ledd i sjøtransport og kombinerte transporter
samt for effektiv og konkurransedyktig sjøtransport av personer
og gods innenfor nasjonale og internasjonale transportnettverk.
§ 2. Lovens virkeområde
Loven gjelder her i riket, herunder i territorialfarvannet
og indre farvann. For elver og innsjøer gjelder loven likevel bare
så langt de er farbare med fartøy fra sjøen. Departementet kan i
forskrift gi loven en videre anvendelse for elver og innsjøer enn
det som følger av annet punktum.
Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen i den utstrekning
Kongen bestemmer. Kongen kan gjøre unntak fra loven og fastsette
slike særlige regler som de stedlige forholdene tilsier.
Kongen i statsråd kan bestemme at loven helt eller delvis
skal gjelde i Norges økonomiske sone og i jurisdiksjonsområder etablert
i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone.
Departementet kan gi forskrifter om at sjø- og landområder
samt arbeid, anlegg og tiltak knyttet til forsvarsmessige formål
unntas fra loven.
§ 3. Forholdet til folkeretten
Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten
eller følger av overenskomst med fremmed stat.
§ 4. Definisjoner
Med fartøy menes i denne loven enhver flytende innretning
som kan brukes som transportmiddel, fremkomstmiddel, løfteinnretning,
oppholdssted, produksjonssted eller lagersted, herunder undervannsfartøyer
av enhver art.
Med havn menes i denne loven områder som er til bruk for
fartøy som
skal laste eller losse gods eller transportere passasjerer
som ledd i sjøtransport eller annen næringsvirksomhet,har behov for landings- og liggeplasser mv. i forbindelse
med utøvelse av fiskeri- og havbruksnæring,for øvrig har behov for oppankrings- eller liggeplasser
eller lignende.
Alle områder som hører
til eller er funksjonelt knyttet til områder som nevnt i første
punktum anses også som havn.
Med havnevirksomhet menes i denne loven tjenesteyting,
myndighetsutøvelse og annen offentlig forvaltning som retter seg
mot fartøy, gods eller passasjerer i havnen.
Med havneanlegg menes i denne loven arealer, bygninger,
innretninger og annen infrastruktur som brukes i havnevirksomhet,
herunder kaier, terminalbygninger, laste-, losse- og omlastningsinnretninger og
lager- og administrasjonsbygninger.
Med farled menes i denne loven særskilte trafikkveier på
sjøen fastsatt i medhold av § 16.
Med farvann menes i denne loven områder der fartøy kan
ferdes og som er innenfor lovens virkeområde, jf. bestemmelser gitt
i eller i medhold av § 2.
Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift fastsette
nærmere hva som skal være omfattet av definisjonene i denne paragrafen.
§ 5. Plikt til å gi opplysninger og føre statistikk
Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift pålegge
eiere eller brukere av fartøy, eiere eller operatører av havn eller
havneterminal, private kaieiere samt brukere av havner å gi myndighetene
de opplysningene som er nødvendige til bruk ved transportplanlegging
eller trafikkovervåkning. Departementet kan pålegge eiere eller
operatører av havn eller havneterminal å føre statistikk for samme
formål.
§ 6. Gebyr for behandling av søknad om tillatelse mv.
Departementet kan fastsette gebyr for behandling av søknad
om tillatelse eller godkjennelse etter bestemmelser i eller i medhold
av denne loven.
1. I lov 16. juni 1989 nr. 59 om lostjenesten m.v. skal
§ 2 femte ledd lyde:
Departementet kan helt eller delvis,
ved enkeltvedtak eller forskrift, unnta korte forflytninger innenfor
kommunens sjøområde fra lovens virkeområde.
2. I lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser og reisegaranti
(pakkereiseloven) skal § 4-5 tredje ledd nr. 2 lyde:
2) skatter, avgifter eller gebyrer
for visse tjenesteytelser, så som lufthavns-, landings- eller
startavgifter, eller
3. I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift skal
§ 5a annet ledd nr. 10 lyde:
4. Lov 14. juni 1985 nr. 77 Plan- og bygningslov endres
slik:
§ 118 oppheves.
5. I lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (kystvaktloven)
skal § 12 første ledd bokstav e lyde:
lov xx. xxxx 2009 nr. xx om havner og
farvann
6. I lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med
motorvogn og fartøy (yrkestransportlova) skal § 7 (2) bokstav b
lyde:
Transport av personar innan ein kommunes
sjøområde, dersom det med heimel i lov xx. xxxx 2009 nr. xx om havner
og farvann er fastsett særskilt løyveordning. Dette gjeld likevel
ikkje for riksvegferjer.
§ 7. Forvaltningsansvar og myndighet etter loven
Forvaltningsansvaret og myndigheten etter denne lov tilligger
departementet, med mindre noe annet følger av bestemmelser gitt
i eller i medhold av denne loven.
Forvaltningsansvaret og myndigheten for hovedleder og bileder
tilligger departementet.
For kommunens forvaltningsansvar og myndighet gjelder § 9.
§ 8. Delegasjon og overføring av myndighet
Kongen og departementet kan delegere forvaltningsansvar
og myndighet etter denne loven til en eller flere kommuner.
Kongen kan bestemme at myndighet etter denne loven overføres
til statlig myndighet når riket er i krig eller krig truer eller
rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare.
§ 9. Kommunens forvaltningsansvar og myndighet
Kommunen har forvaltningsansvar og myndighet etter denne
loven innenfor området hvor kommunen har planmyndighet etter plan-
og bygningsloven, med mindre noe annet følger av bestemmelser gitt
i eller i medhold av denne loven.
Kommunen skal sørge for sikkerhet og fremkommelighet i
havner og i kommunens sjøområde.
Departementet kan gi forskrift og treffe vedtak om kommunens
forvaltningsansvar og myndighet etter denne loven, herunder gjøre
unntak fra eller utvidelse av kommunens forvaltningsansvar og myndighet.
§ 10. Delegasjon av kommunens myndighet
Myndighet som etter denne loven tilligger kommunen, kan
delegeres til interkommunalt samarbeid, jf. lov 25. september 1992
nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven), og til selskap
etablert i henhold til lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale
selskaper.
Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift fastsette
at en nærmere bestemt del av kommunens myndighet etter denne loven
kan delegeres til private.
§ 11. Offisiell sjøkartmyndighet
Den myndighet Kongen bestemmer (den offisielle sjøkartmyndigheten)
utsteder eller godkjenner offisielle nautiske kart og nautiske publikasjoner.
Departementet kan gi forskrift om at tillatelser, pålegg
eller annen informasjon som har betydning for sikker navigasjon
eller ferdsel, skal meldes til den offisielle sjøkartmyndigheten
og den som er nasjonal koordinator for navigasjonsvarsler.
§ 12. Forholdet til forvaltningsloven
Departementet er klageinstans for enkeltvedtak som er truffet
av kommunen eller etter myndighet delegert fra kommunen. Departementet
kan i forskrift fastsette annen klageinstans.
§ 13. Trafikkregulering
Departementet kan treffe enkeltvedtak eller gi forskrift
om trafikkregulering, herunder om
a) seilingsregler, herunder regler om fart,
b) seilingsleder, trafikkseparering og andre rutetiltak,
c) forbud mot at fartøy eller bestemte grupper av fartøy
bruker bestemte farleder eller farvann, eller særskilte vilkår for
slik bruk,
d) påbud om at fartøy eller bestemte grupper av fartøy skal
bruke bestemte farleder eller farvann.
§ 14. Bruk av farvann
Dersom noe annet ikke er bestemt i eller i medhold av loven
her, kan myndigheten etter loven gi forskrifter om orden i og bruk
av farvann når hensynet til god fremkommelighet, trygg ferdsel og
forsvarlig bruk og forvaltning av farvannet krever det.
Departementet kan gi forskrifter om adgangen til å fastsette
forskrifter etter første ledd og om det nærmere innholdet i disse,
herunder bestemme at slike forskrifter skal følge en nærmere angitt
mal, og at de skal godkjennes av departementet.
§ 15. Uhindret ferdsel i farvannet mv.
Myndigheten etter loven skal sørge for at ferdselen i farvannet
ikke hindres eller vanskeliggjøres. Myndigheten etter loven kan
treffe vedtak om avsperring av områder i farvannet eller på land
når det er nødvendig av hensyn til sikkerheten.
§ 16. Farleder og farledsnormal
Departementet kan ved forskrift fastsette farleder, herunder
hvilke farleder som skal være hovedled eller biled. Det kan også
fastsettes andre farledskategorier.
Departementet kan ved forskrift fastsette standarder for
farleder (farledsnormal), herunder krav til utforming, etablering,
drift og vedlikehold, samt krav til navigasjonsveiledning, ankringsplasser
og nødhavner.
Departementet kan ved forskrift fastsette regler om adgang
til bruk av farleder til annet enn sjøtrafikk.
§ 17. Trafikksentraler
Departementet kan opprette trafikksentraler for overvåkning
og kontroll med skipstrafikk og annen ferdsel, herunder håndheving
av sjøveisreglene, andre trafikkreguleringer og sikkerhets- og beredskapstiltak.
Trafikksentralene skal etter behov også gi navigasjonsassistanse
og annen nautisk informasjon til sjøfarende.
Departementet kan gi forskrift om trafikksentralenes oppgaver,
virksomhet og myndighet.
§ 18. Plikt til å melde om farer
En skipsfører som observerer farer av betydning for sikker
navigasjon eller ferdsel, skal straks gi melding om dette til fartøy
i nærheten. Skipsføreren skal også gi slik melding til den myndighet
departementet bestemmer i forskrift. Andre som observerer fare av betydning
for sikker navigasjon eller ferdsel skal gi melding om dette til
nærmeste politimyndighet, med mindre slik melding synes åpenbart
unødvendig. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om melding
og om videreformidling av melding.
Når nasjonal koordinator for navigasjonsvarsler har mottatt
melding som nevnt i første ledd, skal den straks vurdere å sende
ut nødvendig navigasjonsvarsel for det aktuelle området.
For melding om sjøulykke gjelder sjøloven § 475 og skipssikkerhetsloven
§ 47.
§ 19. Innretninger og anlegg for navigasjonsveiledning
Departementet har overoppsyn med og forvaltningsansvar
for fyrlys, sjømerker, farvannsskilt og andre innretninger og anlegg
som skal gi navigasjonsveiledning eller regulere ferdselen.
Fyrlys, sjømerker, farvannsskilt og andre innretninger
og anlegg som skal gi navigasjonsveiledning eller regulere ferdselen,
kan bare etableres, fjernes, flyttes eller endres etter vedtak eller
tillatelse av departementet. Det samme gjelder anlegg for trafikkovervåkning.
Det kan fastsettes vilkår for slik tillatelse etter § 28.
Departementet kan gi pålegg om
a) oppsetting, etablering og drift av innretninger
eller anlegg som nevnt i annet ledd,
b) fjerning, flytting eller endring av eksisterende innretninger
eller anlegg som nevnt i annet ledd,
c) skjerming, endring eller fjerning av lys eller andre
innretninger som kan virke villedende for sikker navigasjon eller
ferdsel.
Pålegg etter tredje ledd bokstav a kan rettes til den som
eier eller er ansvarlig for innretning, anlegg eller virksomhet
som medfører fare for sikker navigasjon eller ferdsel eller som
av andre grunner medfører behov for å regulere ferdselen. Pålegg
etter tredje ledd bokstav b og c kan rettes til den som eier eller
er ansvarlig for vedkommende innretning eller anlegg.
§ 20. Lokalisering, utforming og tekniske krav til
innretninger og anlegg for navigasjonsveiledning
Departementet kan treffe enkeltvedtak og gi forskrift om
tekniske krav til og bruk, utforming og lokalisering av fyrlys,
sjømerker, farvannsskilt og andre innretninger og anlegg som skal
gi navigasjonsveiledning eller regulere ferdselen.
§ 21. Rettsstridig bruk av innretninger og anlegg
for navigasjonsveiledning
Ingen må uten etter tillatelse fra departementet bruke
innretning eller anlegg som skal gi navigasjonsveiledning eller
regulere ferdselen, til noe annet enn formålet med slik innretning
mv., eller for øvrig foreta noe som kan hindre eller vanskeliggjøre
at slike innretninger eller anlegg virker etter sin hensikt, herunder fortøye
i, fjerne, flytte, forandre eller skjerme innretningen eller anlegget.
Det samme gjelder brygger, kaier eller liknende for losbåter.
§ 22. Plikt til å melde om anløp og avgang
Departementet kan treffe enkeltvedtak eller gi forskrift
om at sjøfarende og andre skal ha meldeplikt til statlig eller kommunal
myndighet eller til eiere eller operatører av havner eller havneterminaler.
Departementet kan i forskrift også fastsette begrensninger i adgangen
til å anløpe havn ved manglende oppfyllelse av meldeplikt etter
første punktum.
§ 23. Kystavgift
Departementet kan gi forskrift om at det for fartøy skal
betales avgift (kystavgift) til staten til dekning av statens utgifter
til farledsutbedringer, drift og vedlikehold av fyr, merker og andre
navigasjonshjelpemidler og istjeneste og om rabattordninger for
slik avgift.
Departementet kan gi forskrift som pålegger eiere eller
brukere av fartøy å gi opplysninger, herunder å fremlegge skipsbøkene
til bruk ved beregningen av kystavgift.
Rederen og agenten svarer solidarisk for avgifter etter
paragrafen her. Det kan kreves, bl.a. som vilkår i tillatelse til
å benytte tjenester som avgiftene skal dekke, at rederen eller agenten
skal stille økonomisk sikkerhet for betaling av slike avgifter.
§ 24. Sikkerhetsgebyr
Departementet kan i forskrift bestemme at det for fartøy
eller bestemte grupper av fartøy skal betales gebyr til staten for
bruk av farled med trafikkovervåkning mv. (sikkerhetsgebyr), herunder
om rabattordninger for slike gebyr.
Bestemmelsene i § 23 tredje ledd gjelder tilsvarende for
sikkerhetsgebyr etter første ledd.
§ 25. Anløpsavgift
Kommunen kan i forskrift bestemme at det for fartøy som
anløper havn i kommunen, skal betales anløpsavgift til kommunen.
Anløpsavgiften skal bare dekke kommunens kostnader ved utøvelse
av offentlig myndighet med hjemmel i denne loven med forskrifter,
samt kostnader til å legge til rette for sikkerhet og fremkommelighet
i kommunens sjøområde, så langt slike kostnader ikke kan dekkes
inn ved betaling for tjenester som ytes i havnen. I forskriften
kan det også fastsettes rabattordninger.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om kommunens
administrasjon av avgifter som nevnt i første ledd, herunder nærmere
regler om hvilke kostnader slik avgift skal kunne dekke. Departementet
kan i forskrift også oppstille andre rammer for det nærmere innholdet
i forskrifter som gis i medhold av første ledd.
Departementet kan i forskrift bestemme at eiere eller operatører
av havner eller havneterminaler skal innkreve anløpsavgift på vegne
av kommunen mot særskilt godtgjørelse.
Bestemmelsene i § 23 tredje ledd gjelder tilsvarende for
anløpsavgift etter første ledd.
§ 26. Alminnelige krav til tiltak
Tiltak som krever tillatelse etter dette kapittelet, skal
planlegges, gjennomføres, drives og vedlikeholdes slik at hensynet
til god fremkommelighet og trygg ferdsel i farvannet samt hensynet
til liv og helse, miljø og materielle verdier, blir ivaretatt på
en forsvarlig måte.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere krav til
planlegging, gjennomføring, drift og vedlikehold av tiltak.
Departementet kan i forskrift gi regler om minste tillatte
avstand i høyde, bredde eller dybde for tiltak som kan innskrenke
farledene.
§ 27. Tiltak som krever tillatelse
Bygging, graving, utfylling og andre tiltak som kan påvirke
sikkerheten eller fremkommeligheten i kommunens sjøområde, krever
tillatelse av kommunen hvor tiltaket skal settes i verk. Som tiltak
regnes bl.a. fortøyningsinstallasjoner, kaier, brygger, broer, luftspenn,
utdypning, dumping, akvakulturanlegg, opplag av fartøy, lyskilder,
kabler og rør. Kommunen kan ikke gi tillatelse til tiltak som vil
stride mot bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her.
Tiltak som nevnt i første ledd som skal settes i verk i
hovedled eller biled eller for øvrig utenfor kommunens sjøområde,
krever i stedet tillatelse fra departementet. Det samme gjelder
tiltak som skal settes i verk innenfor kommunens sjøområde, men
som kan påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten i hovedled eller
biled.
Departementet kan i forskrift fastsette hva slags tiltak
som er omfattet av de ulike leddene i denne paragrafen, og kan videre
fastsette at bestemte typer av tiltak som omfattes av første ledd,
i stedet krever tillatelse av departementet. Departementet kan også
i det enkelte tilfellet bestemme at et tiltak som er omfattet av
første ledd, i stedet krever tillatelse fra departementet.
Departementet kan videre i forskrift gi regler om at visse
typer tiltak skal være unntatt fra kravene om tillatelse etter denne
paragrafen, dersom tiltaket er meldt til myndigheten etter loven
innen en fastsatt frist før tiltaket settes i verk. Departementet
kan også ved enkeltvedtak unnta et tiltak fra kravet om tillatelse etter
denne paragrafen, når tiltaket er meldt til myndigheten etter loven
innen rimelig tid.
§ 28. Tiltak av betydning for Forsvarets eller
Kystverkets anlegg
Bygging, graving, utfylling eller andre tiltak som kan
være av betydning for Forsvarets eller Kystverkets anlegg, innretninger
eller virksomhet, krever tillatelse av departementet. Er det tvil
om tiltaket er omfattet av første punktum, skal saken forelegges
departementet til avgjørelse.
§ 29. Vilkår i tillatelse
Ved fastsettelsen av vilkår i enkeltvedtak etter dette
kapittelet skal det legges vekt på hensynet til god fremkommelighet
og trygg ferdsel i farvannet, hensynet til andre næringer, samt
hensynet til liv og helse, miljø og materielle verdier. Det kan
bl.a. settes vilkår om
a) undersøkelser, herunder om virkninger av tiltaket,
b) utførelse, herunder utstyr og dimensjonering,
c) tidsbegrensning,
d) bruk,
e) vedlikehold,
f) miljøovervåkning,
g) fjerning og opprydding.
Vedtaket kan fastsette at den som får en tillatelse, eller
den i hvis interesse et vedtak blir truffet, skal dekke utgiftene
til å oppfylle vilkår nevnt i første ledd.
I tillatelse til tiltak som kan volde vesentlig ulempe
for annen bruk og utnytting av farvannet, kan det settes som vilkår
at tiltakshaveren skal legge til rette for slik bruk og utnytting
annet sted, eller skal yte tilskudd for dette formål, eller at tiltakshaveren
uten hensyn til skyld skal erstatte skade på og tap av redskap og
utstyr mv. som benyttes i annen næringsvirksomhet i farvannet, for
eksempel fiskeredskap. Erstatningsansvaret kan lempes eller falle
bort dersom tiltakshaveren godtgjør at skaden skyldes grov uaktsomhet
fra skadelidte.
§ 30. Beskyttelse av bestemte områder
Departementet kan i forskrift eller ved enkeltvedtak for
bestemte områder forby eller sette vilkår for iverksetting av tiltak
dersom dette er nødvendig for å bevare bestemte områder med særlig
verdi for marint biologisk mangfold.
§ 31. Bortfall av tillatelse
En tillatelse faller bort hvis arbeidet med et tiltak ikke
er satt i gang senest tre år etter at tillatelsen ble gitt. Det
samme gjelder hvis arbeidet med tiltaket blir innstilt i mer enn
to år. Den myndighet som har gitt tillatelsen, kan forlenge fristen
én gang med inntil tre år.
§ 32. Samordning av myndighet
Myndigheten etter denne lov og kommunen som plan- og bygningsmyndighet,
plikter å foreta en effektiv og samordnet behandling av søknader
om tillatelse.
Tillatelse til tiltak etter dette kapittelet kan ikke gis
i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven uten
etter dispensasjon fra vedkommende plan- og bygningsmyndighet.
I saker som faller inn under lov om akvakultur av 17. juni
2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven), kan departementet helt
eller delvis delegere myndighet etter kapittelet her til Fiskeridirektoratet
eller annen offentlig myndighet.
§ 33. Pålegg om undersøkelse før vedtak kan treffes
Før kommunen eller departementet treffer vedtak etter § 27
og § 28 kan tiltakshaveren pålegges å sørge for og bekoste slike
undersøkelser som er nødvendige for å klarlegge konsekvenser av
at tiltaket gjennomføres. Pålegget må stå i et rimelig forhold til
den betydningen det har for henholdsvis kommunen eller departementet
å få klarlagt mulige konsekvenser av tiltaket.
Departementet kan i forskrift gi regler om hva slags undersøkelser
som er å anse som nødvendige undersøkelser etter første ledd.
§ 34. Forbud mot å volde fare, skade eller ulempe
i farvannet
Ingen må i farvann eller i havn bruke eller etterlate fartøy,
kjøretøy eller andre gjenstander slik at det kan oppstå fare, skade
eller ulempe for fremkommeligheten eller ferdselen i farvannet eller
i havnen, eller for annen bruk av farvannet, med mindre noe annet
følger av bestemmelse eller tillatelse gitt i eller i medhold av denne
loven.
Blir fartøy, kjøretøy eller andre gjenstander brukt eller
etterlatt i strid med første ledd, skal den ansvarlige sørge for
tiltak for å redusere eller forhindre slik fare, skade eller ulempe
som nevnt der. Er det oppstått slik skade eller ulempe, skal den
ansvarlige straks sørge for tiltak for å stanse, fjerne eller begrense
virkningene av skaden eller ulempen. Plikten etter dette leddet
gjelder tiltak som står i et rimelig forhold til de farer, skader
eller ulemper som skal forhindres eller reduseres.
Myndigheten etter denne loven kan pålegge den ansvarlige
å treffe tiltak som nevnt i annet ledd innen en nærmere angitt frist.
Dette gjelder likevel ikke når departementet utøver myndighet i
medhold av § 38.
Som ansvarlig etter paragrafen her regnes også den som
var registrert eier eller eier av fartøyet, kjøretøyet eller gjenstanden
på det tidspunkt fartøyet mv. ble nyttet eller etterlatt i strid
med første ledd, eller som er registrert eier eller eier på det
tidspunkt det blir gitt pålegg etter tredje ledd.
§ 35. Vrakfjerning mv.
Myndigheten etter loven kan gi pålegg om at den ansvarlige
for fartøy, kjøretøy eller gjenstand som har sunket, strandet, er
forlatt eller henlagt, skal rydde opp eller fjerne fartøyet mv.
innen en nærmere angitt tidsfrist når hensynet til god fremkommelighet,
trygg ferdsel eller hensynet til annen bruk eller forvaltning av
farvannet krever det. Hvis pålegget etter første punktum ikke etterkommes
innen fristen, kan den ansvarlige i stedet pålegges å dekke rimelige
utgifter som noen har hatt til opprydding eller fjerning.
Som ansvarlig etter bestemmelsen her regnes også den som
var registrert eier eller eier av fartøyet, kjøretøyet eller gjenstanden
på det tidspunkt fartøyet mv. sank, strandet, ble forlatt eller
henlagt, eller på det tidspunkt pålegget gis.
Plikten etter første ledd gjelder tiltak som står i et rimelig
forhold til de skader og ulemper som skal unngås.
§ 36. Direkte gjennomføring
Blir et pålegg etter § 34 eller § 35 ikke etterkommet av
den ansvarlige, kan myndigheten etter loven sørge for å iverksette
tiltakene. Myndigheten etter loven kan uten hensyn til om pålegg
er gitt sørge for omgående å få satt i verk tiltak når dette er
påkrevd av hensyn til sikkerheten eller fremkommeligheten i farvannet.
Ved iverksetting av tiltak etter første ledd kan myndigheten
etter loven gjøre bruk av den ansvarliges eiendom selv om dette
kan føre til skade og ulempe. Om nødvendig kan myndigheten be om
bistand av politiet.
Departementet kan i forskrift gi regler om gjennomføring
av tiltak etter første ledd.
Myndigheten etter loven kan kreve at den ansvarlige dekker
utgifter, skade og tap som oppstår ved tiltak som gjennomføres etter
første ledd.
§ 37. Bruk av en tredjepersons eiendom ved
gjennomføring av tiltak
Ved direkte gjennomføring av tiltak etter § 36 kan myndigheten
gjøre bruk av en tredjepersons eiendom, forutsatt at dette er nødvendig
for å ivareta sikkerheten eller fremkommeligheten i farvannet, og
at det som tilsiktes oppnådd ved tiltakene, klart oppveier de skader
og ulemper som tiltakene kan påføre tredjepersonen.
Tredjepersonen kan kreve erstatning for skade som nevnt
i første ledd av den myndigheten som har gjennomført tiltakene.
§ 38. Tiltak overfor fartøy i fare
Departementet kan pålegge eieren, rederen eller føreren
av fartøy som har grunnstøtt eller sunket, eller som av andre grunner
har havarert eller er i fare for å havarere, eller som på annen
måte truer sikkerheten i farvannet, å iverksette tiltak for å avverge
nødssituasjonen og sikre fartøyet når departementet finner at tiltaket
er påkrevd for å
a) hindre tap av liv eller skade på person, miljø
eller eiendom,
b) sørge for sikkerhet og fremkommelighet i farvannet.
Pålegget kan bl.a. gå ut på at fartøyet skal endre kurs,
endre fart, ankre opp, nødlosse, ta slep om bord eller skaffe nødvendig
assistanse fra bergningsselskap.
Dersom et pålegg etter første ledd ikke etterkommes, eller
utferdigelse av slikt pålegg kan medføre at nødvendige tiltak forsinkes,
kan departementet sørge for å iverksette de nødvendige tiltakene.
Om nødvendig kan departementet be om bistand fra politiet.
Pliktene til å utføre tiltak etter første ledd og departementets
rett til å iverksette tiltak etter annet ledd gjelder også i tilfelle
der tiltaket kan medføre skade på fartøyet eller gjenstander om
bord eller volde tap for eieren, rederen eller lasteeiere. Skipsføreren
og mannskapet kan pålegges å medvirke til gjennomføring av tiltak
etter paragrafen her.
Utgifter, skade og tap som oppstår ved tiltak som iverksettes
etter annet ledd, kan kreves dekket av fartøyets eier eller reder.
Ved fare for akutt forurensning gjelder forurensningslovens
bestemmelser.
Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av bestemmelsene
i paragrafen her.
§ 39. Adgang til å benytte havn
Eiere og operatører av havner og havneterminaler har plikt
til å motta fartøy i det omfang plassforholdene tillater det, og
fartøyet ikke er til urimelig fortrengsel for eierens behov for
egen bruk av havnen eller andre som er sikret rett til å bruke havnen.
Eiere og operatører av havner og havneterminaler kan fastsette begrensninger
i adgangen til å anløpe havn, av hensyn til sikkerhet, miljø og
fiskerinæringen.
Plikten til å motta fartøy etter første ledd gjelder likevel
ikke for private havner som ikke tilbyr anløp og tjenester til andre
enn eierne av havnen. Departementet kan likevel i særlige tilfeller
ved enkeltvedtak eller i forskrift fastsette at slike havner skal
kunne benyttes av andre brukere med et tungveiende behov for de
havne- og transporttjenestene som havnen kan tilby, forutsatt at
bruken ikke vil være til urimelig fortrengsel for eierens behov
for egen bruk av havnen eller andre som er sikret rett til å bruke
havnen.
Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift gi
nærmere regler om plikten til å motta fartøy etter første ledd.
§ 40. Drift og vedlikehold av havn mv.
Eiere av havner og havneterminaler skal sørge for at havneanleggene
driftes og vedlikeholdes slik at brukernes behov for havne- og transporttjenester
i havnen blir dekket på en sikker og effektiv måte.
Departementet kan treffe enkeltvedtak og gi forskrift om
a) hvordan havneanleggene skal drives og vedlikeholdes
for å tilfredsstille kravene i første ledd,
b) hvordan lasting, lossing, lagring og transport av gods
skal foregå,
c) hvilke oppgaver som for øvrig kan utføres ved havneanleggene,
d) bruk av havner og bruk av sjøområder i tiknytning til
havner for bestemte grupper av fartøy,
e) hvordan virksomheten skal tilpasses behov knyttet til
kombinerte transporter.
Kommunen hvor havnen ligger skal påse at havneanlegg og
løsøre som brukes i havnevirksomheten, er i forsvarlig stand. Kommunen
kan gi pålegg om forsvarlig istandsetting eller fjerning av løsøre
og havneanlegg som nevnt i første punktum.
§ 41. Havner med persontrafikk
Eiere av havner og havneterminaler som har persontrafikk,
skal sørge for at de drives på en måte som ivaretar sikkerheten
for liv og helse. Terminalbygg skal være forsvarlig utrustet.
Departementet kan i forskrift gi regler om håndteringen
av persontrafikk i havnen, herunder om krav til terminalbygg.
§ 42. Bruk av havnen
Dersom noe annet ikke er bestemt i eller i medhold av loven
her, kan kommunen i forskrift gi regler om orden i og bruk av havnen
når hensynet til effektiv og sikker havnevirksomhet krever det.
Departementet kan gi forskrifter om adgangen til å fastsette
forskrifter etter første ledd og om det nærmere innholdet i disse,
herunder bestemme at slike forskrifter skal følge en nærmere angitt
mal, og videre at de skal godkjennes av departementet.
Reglene i § 27 om at visse tiltak krever tillatelse fra
kommunen, gjelder tilsvarende for opplag i havnen.
Den som tilbyr havne- og transporttjenester fastsetter
pris og andre forretningsvilkår. Departementet kan i forskrift fastsette
prinsipper for prisfastsettelsen.
Departementet kan i forskrift fastsette at den som tilbyr
havne- og transporttjenester, skal utarbeide og publisere en oversikt
over gjeldende bestemmelser, pris og andre opplysninger som kan
være av betydning for den som bruker eller oppholder seg i havnen.
Departementet kan etter søknad fra en kommune gi tillatelse
til at kommunen dekker kostnader og utgifter til kommunal havnedrift
gjennom havneavgift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler
om utforming av havneavgiften.
§ 43. Sikkerhet og terrorberedskap i havner og
havneterminaler
Eiere og operatører av havner og havneterminaler som er
omfattet av forskrifter som nevnt i annet ledd, skal treffe de tiltakene
som er påkrevd for å forebygge og hindre terrorhandlinger og andre
forsettlige, ulovlige handlinger rettet mot havnen, havneterminalen, eller
fartøy som bruker havnen eller havneterminalen.
Departementet kan gi forskrifter om sikkerhets- og terrorberedskapen
i havner og havneterminaler, herunder om
a) hvilke havner og havneterminaler som skal være omfattet
av reglene,
b) plikt for eiere og operatører av havner og havneterminaler
til å foreta en sårbarhetsvurdering,
c) plikt for eiere og operatører av havner og havneterminaler
til å ha en godkjent sikkerhets- og terrorberedskapsplan,
d) inspeksjoner ved nasjonal eller internasjonal myndighet,
e) plikt for eiere og operatører av havner og havneterminaler
til å utpeke og lære opp særskilt personell med ansvar for sikkerhet
og terrorberedskap,
f) forbud mot bruk av farvann (sikkerhetssone),
g) adgang til å foreta kontroll, og eventuelt bortvisning,
av personer, kjøretøy og gjenstander som er eller skal inn i havn
eller havneterminal,
h) utstedelse og utforming av identifikasjonsbevis,
i) adgang til å forby et fartøy å gå til havnen eller havneterminalen,
pålegge et fartøy å forlate havnen eller havneterminalen eller fastsette
andre nødvendige tiltak overfor et fartøy og
j) stenging av havner eller havneterminaler.
§ 44. Kapittelets virkeområde
Dette kapittelet gjelder for havner som helt eller delvis
eies eller drives av en eller flere kommuner, eller av foretak eiet
av en eller flere kommuner, når noe annet ikke fremgår av den enkelte
bestemmelsen.
Reglene om havnekapital gjelder ikke for havner som på
det tidspunkt loven trer i kraft, ikke har egen formuesmasse etter
§ 47 første ledd bokstav a. Departementet kan likevel ved enkeltvedtak
pålegge slike havner å følge reglene om havnekapital dersom havnen
er eller blir et trafikknutepunkt med vesentlig betydning utenfor
egen kommune.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling
og avgrensning av bestemmelsene i kapittelet her.
§ 45. Alminnelige regler
Kommunen kan velge organisasjonsform for egne havner, herunder
etablere foretak til å forestå virksomheten i havnen, med mindre
noe annet følger av § 46.
Kommuner og private kan delta i foretak hvis formål er
investeringer, utvikling og drift av havnen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om organisering
og forvaltning av havner og havnevirksomhet.
§ 46. Krav til utpekte havner
Departementet utpeker havner som er særlig viktige for
å utvikle effektiv og sikker sjøtransport av personer og gods. Departementet
kan ved enkeltvedtak eller i forskrift fastsette nærmere krav til
slike havner, herunder krav om organisering, samarbeid med andre havner
og representasjon i havnens styrende organer. Ved vurderingen av
om en havn skal utpekes etter første punktum, skal det legges vekt
på omfanget av virksomheten i havnen og de havne- og transporttjenester som
tilbys, herunder godsvolum, organisering og samarbeid med andre
havner samt havnens samfunnsmessige betydning. Havner med statlige
og private eiere kan også utpekes.
Utpekte havner etter første ledd skal utarbeide en plan
som ivaretar krav til arealtilgang og effektivitet som er nødvendig
som operativt transportknutepunkt. Planen skal følge kravene til
rullering som kommuneplan.
§ 47. Havnekapitalen i kommunale havner
Til havnekapitalen hører
a) formuesmassen som hører til havnekassen når denne
loven trer i kraft,
b) inntekter fra tjenester og ytelser knyttet til havnedrift
og anløpsavgift,
c) verdier som trer i stedet for verdier som omfattes av
bokstav a eller b og
d) inntekter og avkastning for øvrig fra verdier som nevnt
i bokstav a, b eller c.
Havnekapitalen skal holdes regnskapsmessig atskilt fra
kommunens øvrige midler. For havnevirksomhet som ikke er omfattet
av § 1-2 i lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven)
eller av særlige regnskapsregler fastsatt i eller i medhold av lov
25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)
eller annen lovgivning, skal det utarbeides resultatregnskap og
årsberetning etter reglene i regnskapsloven, med mindre det i forskrift
fastsatt av departementet er gjort unntak fra dette kravet.
Havnekapitalen kan benyttes til investering i foretak som
nevnt i § 45 annet ledd. Eierandel ervervet ved slik investering,
og avkastningen av denne, inngår i havnekapitalen.
§ 48. Forvaltning av havnekapitalen
Havnekapitalen kan ikke nyttes til andre formål enn havnevirksomhet,
herunder drift, vedlikehold, utbedring, utbygging og utvikling,
samt utøvelse av offentlig myndighet etter bestemmelser i eller
i medhold av loven her og tilrettelegging for sikkerhet og fremkommelighet
i kommunens sjøområder. Av årsresultatet kan det foretas avsetning
til fremtidig utviklingstiltak og investeringer i havnevirksomhet.
Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift fastsette
hva havnekapitalen kan benyttes til. Departementet kan prøve lovligheten
av en kommunes vedtak eller annen disposisjon over havnekapitalen.
Dersom et vedtak eller annen disposisjon over havnekapitalen anses
ulovlig, kan departementet iverksette forvaltningstiltak overfor
kommunen.
Departementet kan i særlige tilfeller og på nærmere vilkår
gi tillatelse til at midler som hører til havnekapitalen, blir investert
i prosjekter eller virksomhet med andre formål enn de som er nevnt
i første ledd. Slik investering og avkastningen av denne inngår
i havnekapitalen, med mindre departementet ved vedtak fastsetter
noe annet.
§ 49. Økonomiforvaltning i havner organisert som aksjeselskap,
allmennaksjeselskap eller
interkommunalt selskap. Utdeling av
selskapets midler
Når havnekapitalen er investert i selskap som nevnt i § 45
annet ledd som er organisert som aksjeselskap, allmennaksjeselskap
eller interkommunalt selskap, kan utdeling av utbytte og annen anvendelse av
selskapets midler ikke foretas før etter at det er foretatt nødvendig
avsetning til vedlikehold, nyanlegg, fremtidig utviklingstiltak
og investeringer i havnevirksomheten. Departementet kan innenfor
de rammene som følger av lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper
(aksjeloven), lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper
(allmennaksjeloven) eller lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale
selskaper i forskrift gi nærmere regler om hvordan utdeling og annen
anvendelse av selskapets midler, herunder utbytte, skal foretas
og hvordan midlene skal benyttes. I forskriften kan det gjøres unntak
fra reglene i § 47 første og annet ledd og § 48 første ledd.
Departementet kan gi pålegg om at midler som er utdelt
fra selskapet i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av
første ledd, skal tilbakeføres til selskapet.
§ 50. Fritak fra reglene om havnekapital
Departementet kan etter søknad fra en kommune gjøre vedtak
om at en havn helt eller delvis skal få fritak fra reglene om havnekapital
i dette kapittelet. Ved avgjørelsen av om fritak skal gis, skal
det legges vekt på transporthensyn og nærings- og miljømessige konsekvenser.
Første punktum gjelder ikke for havner som er trafikknutepunkt med
vesentlig betydning utenfor kommunen.
Ved fritak etter første ledd skal det som hovedregel stilles
vilkår om bruk av havnekapitalen til havnevirksomhet, om deltakelse
i interkommunalt havnesamarbeid eller om bruk av havnekapitalen
til andre formål som fremmer sjøtransport. Departementet kan i særlige
tilfelle gi tillatelse til at hele eller deler av havnekapitalen
brukes til allmennyttig formål.
Departementet skal høre berørte organisasjoner og etater
før det treffer vedtak om fritak.
Kommunens søknad om fritak etter første ledd skal redegjøre
for hvordan arealer, eiendommer og andre midler som inngår i havnekapitalen,
tenkes disponert.
§ 51. Særlig om statlige havner
Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift fastsette
at moloer, kaier og andre havneinnretninger mv. som er bygget for
eller finansiert med statlige midler, skal brukes til bestemte formål.
Dersom kommunen tar i bruk statens moloer, kaier og andre
havneinnretninger mv., kan departementet pålegge kommunen å overta
ansvaret for drift og vedlikehold som følger av bruken.
§ 52. Tilsyn
Departementet bestemmer hvem som er tilsynsmyndighet etter
denne lov. Tilsynsmyndigheten skal føre tilsyn med at bestemmelsene
i og i medhold av denne lov blir overholdt. Departementet kan i
forskrift gi nærmere regler om organisering, gjennomføring og avgrensning
av tilsynsoppgavene.
Departementet fører tilsyn med kommunens plikter etter
§ 15 første ledd første punktum, § 40 tredje ledd, § 47 annet ledd,
§ 48 første ledd og § 51 annet ledd. Tilsynet skjer i henhold til
lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)
kapittel 10A.
§ 53. Rett til opplysninger og gransking
Myndigheten som utfører tilsyn i henhold til § 52, skal
ha uhindret tilgang til havner, farvann og tiltak i farvannet, så
langt det er nødvendig for gjennomføringen av tilsynet.
Tilsynsmyndigheten kan pålegge enhver som driver aktivitet
som omfattes av denne loven, å legge frem opplysninger, dokumenter
eller annet materiale av betydning for tilsynet. Når særlige grunner
tilsier det kan også andre enn personer som nevnt i første punktum,
pålegges å legge frem for tilsynet slike opplysninger mv. som nevnt
der. Plikten til å legge frem slike opplysninger mv. gjelder bare
så langt lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysningene
legges frem for tilsynsmyndigheten.
Departementet kan gi forskrifter om gjennomføring av tilsynet
og plikten til å medvirke, herunder om at egenrapportering kan tre
i stedet for tilsyn.
§ 54. Gebyr for kontrolltiltak og tilsyn
Departementet kan gi forskrifter om gebyr for kontrolltiltak
og tilsyn som gjennomføres for å sikre at loven eller vedtak i medhold
av loven blir fulgt.
§ 55. Inndrivelse av gebyr og avgift
Skyldig gebyr og avgift fastsatt i medhold av §§ 6, 23,
24, 25, 42 sjette ledd og 54 er tvangsgrunnlag for utlegg.
Krav som staten eller en kommune har mot rederen etter
henholdsvis §§ 23 og 24 eller §§ 25 og 42 sjette ledd i denne loven,
har panterett i skipet etter reglene om sjøpanterett i lov 24. juni
1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven).
Ved forsinket betaling av gebyr og avgift i medhold av
§§ 6, 23, 24, 25, 42 sjette ledd og 54 svares forsinkelsesrente
etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling
m.m.
§ 56. Panterett for krav ved direkte gjennomføring
og tiltak overfor fartøy i fare
Krav som myndigheten etter loven har mot rederen i anledning
utgifter, skade og tap som pådras ved iverksetting av tiltak som
nevnt i § 36 og § 38, har panterett i skip og last etter bestemmelser
om sjøpanterett i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven).
§ 57. Pålegg om retting og stansing
Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige å rette
eller stanse forhold som er i strid med bestemmelser eller vedtak
gitt i eller i medhold av loven. Ved utferdigelsen av pålegg skal
myndigheten sette en frist for oppfyllelse og opplyse om at vedtaket
vil kunne følges opp med forelegg som kan få virkning som rettskraftig
dom, tvangsmulkt eller endring og tilbakekall av tillatelse.
Om nødvendig kan myndigheten etter loven be om bistand
fra politiet for gjennomføring av pålegg etter første ledd.
§ 58. Forelegg om plikt til å etterkomme pålegg
eller forbud
Myndigheten etter loven kan utferdige forelegg mot den
som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg eller forbud
som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal gi opplysning
om bestemmelsene i annet og tredje ledd og skal, så langt mulig,
forkynnes for den det er rettet mot.
Den som forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot
det offentlige for å få forelegget prøvet. Blir søksmål ikke reist
innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som
rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.
Forelegg kan ikke påklages.
§ 59. Tvangsfullbyrdelse
Blir pålegg i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg
ikke etterkommet, kan vedkommende myndighet etter loven besørge
at pålegget utføres for regning av den som dommen eller forelegget
er rettet mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven
§ 13-14.
Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes etter reglene
i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom eller forelegg kreves.
§ 60. Tvangsmulkt
For å sikre at bestemmelsene i denne loven eller vedtak
i medhold av denne loven blir gjennomført, kan myndigheten etter
loven treffe vedtak om tvangsmulkt som tilfaller vedkommende myndighet.
Tvangsmulkten kan fastsettes når overtredelse av en bestemmelse
er oppdaget. Tvangsmulkten begynner da å løpe dersom den ansvarlige
oversitter den fristen for retting av forholdet som myndigheten
etter loven har fastsatt. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd
dersom særlige grunner tilsier det, og løper da fra en eventuell
overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper
så lenge det ulovlige forholdet varer, eller at den forfaller for
hver overtredelse. Tvangsmulkt løper likevel ikke dersom etterlevelse
er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Tvangsmulkt
kan fastsettes som løpende mulkt eller engangsmulkt.
Tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen.
Er overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller en annen sammenslutning,
en stiftelse eller et offentlig organ, skal tvangsmulkten som hovedregel
pålegges dette. Er tvangsmulkt pålagt et selskap som inngår i et
konsern, kan påløpt tvangsmulkt også inndrives hos morselskap.
Er flere ansvarlige etter vedtak om tvangsmulkt, hefter
de solidarisk for betaling av tvangsmulkten. Pålegg om tvangsmulkt
er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan frafalle påløpt
mulkt.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
tvangsmulkt, herunder om tvangsmulktens størrelse og varighet, fastsettelse
av tvangsmulkt og frafall av påløpt tvangsmulkt.
§ 61. Endring og tilbakekall av tillatelse mv.
Myndigheten etter loven kan oppheve eller endre vilkårene
i tillatelse etter loven her eller etter forskrift i medhold av
loven, eller sette nye vilkår, og om nødvendig kalle tillatelsen
tilbake dersom
a) det viser seg at sikkerheten eller fremkommeligheten
blir vesentlig dårligere enn det som var ventet da tillatelsen ble
gitt,
b) skaden eller ulempen ved tillatelsen kan reduseres uten
nevneverdig kostnad for innehaveren av tillatelsen,
c) det foreligger grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne loven,
d) innehaveren av tillatelsen ikke etterkommer pålegg etter
§ 57,
e) det for øvrig følger av ellers gjeldende omgjøringsregler.
Endring og tilbakekall av tillatelse etter første ledd
kan gjøres tidsbegrenset. Tidsbegrenset endring og tilbakekall kan
gjøres betinget av at bestemte forhold utbedres eller endres.
Ved avgjørelser etter paragrafen her skal det tas hensyn
til det økonomiske tapet og de ulempene som det må påregnes at en
endring eller et tilbakekall vil påføre innehaveren av tillatelsen,
og de fordelene og ulempene som endringen eller tilbakekallet for
øvrig vil medføre.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
endring og tilbakekall av tillatelser og godkjennelser.
§ 62. Straffansvar
Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler,
straffes den som forsettlig eller uaktsomt
a) overtrer enkeltvedtak eller forskrift gitt
i medhold av § 13 første ledd,
b) ikke etterkommer pålegg gitt i medhold av § 34 tredje
ledd eller § 38 første ledd og tredje ledd annet punktum,
c) vesentlig overtrer § 19 annet ledd første og annet punktum,
§ 21, § 27 første ledd første punktum og annet ledd, § 28 første
ledd første punktum, § 34 første og annet ledd, 41 første ledd eller
§ 43 første ledd,
d) vesentlig overtrer plikten etter § 40 første ledd til å
sørge for at havneanleggene driftes og vedlikeholdes slik at brukernes
behov for havne- og transporttjenester i havnen blir dekket på en
sikker måte,
e) vesentlig overtrer enkeltvedtak eller forskrifter gitt
i medhold av § 14 første ledd, § 35 første ledd første punktum eller
§ 42 første ledd første punktum,
f) vesentlig overtrer vilkår gitt i medhold av § 19 annet
ledd tredje punktum eller § 29.
Ved vurderingen av om en overtredelse er vesentlig etter
første ledd skal det særlig legges vekt på omfanget og virkningene
av overtredelsen og graden av utvist skyld.
Har en overtredelse som nevnt i første ledd ført til at
det er inntrådt eller voldt fare for betydelig skade på liv eller
helse, kan fengsel inntil 2 år anvendes.
Medvirkning straffes på samme måte. Forsøk på overtredelse
er bare straffbar når overtredelsen, dersom overtredelsen hadde
blitt gjennomført, ville medført omstendigheter som nevnt i tredje
ledd.
Når det over er bestemt at overtredelse av forskrifter
gitt i medhold av loven kan straffes, gjelder dette bare når det
i forskriften er fastsatt at slik overtredelse av den aktuelle bestemmelse
er straffbar.
§ 63. Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan
bestemme at forskjellige bestemmelser skal tre i kraft til forskjellig
tid. Bestemmelser som er satt i kraft i henhold til første punktum,
gjelder foran bestemmelsene i lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner
og farvann m.v.
Lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. oppheves
fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at forskjellige
bestemmelser skal oppheves til forskjellig tid.
§ 64. Overgangsregler
Forskrifter fastsatt i medhold av lov 8. juni 1984 nr.
51 om havner og farvann m.v. gjelder også etter at loven her har
trådt i kraft.
Kongen kan gi forskrift om overgangsregler.
§ 65. Endringer i andre lover
Fra den tid loven her trer i kraft, gjøres følgende endringer
i andre lover:
7. I lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven)
skal § 6 første ledd bokstav d tredje strekpunkt lyde:
lov xx. xxxx 2009 nr. xx om havner og farvann, og
Berit Brørby |
Asmund Kristoffersen |
president |
sekretær |