Tegning fra boken «Voyages de la Commission scientifique du Nord, en Scandinavie, en Laponie, au Spitzberg et aux Feröe: pendant les années 1838, 1839 et 1840 sur la corvette la Recherche» (1852). Kilde: Nasjonalbiblioteket.

Tegning fra boken «Voyages de la Commission scientifique du Nord, en Scandinavie, en Laponie, au Spitzberg et aux Feröe: pendant les années 1838, 1839 et 1840 sur la corvette la Recherche» (1852). Kilde: Nasjonalbiblioteket.

Da samer fikk stemmerett

Grunnloven fra 1814 ekskluderte samer fra politisk deltakelse. I 1821 ble Grunnloven endret for aller første gang, og samer i Finnmark fikk stemmerett ved stortingsvalg.

Stemmerettsparagrafen i Grunnloven fra 1814, paragraf 50, ga tre grupper i samfunnet stemme- og representasjonsrett. Dette var embetsmenn, byborgere med en viss inntekt, og – på landet – bønder og leilendinger som hadde bygslet matrikulert jord i mer enn fem år.

Tanken bak stemmeretten til byborgere, bønder og leilendinger var at disse betalte statsskatt, og dermed bidro til statens inntekter. De burde derfor ha innflytelse på skattleggingen i landet ved å være representert på Stortinget.

Stemmerettbestemmelsen tok imidlertid ikke hensyn til de som bodde på landet og betalte skatt til staten, men som ikke eide matrikulert jord. I Finnmark var det bare noen få som eide matrikulert jord. Hverken den samiske livsstilen eller jordsmonnet ga grunnlag for jordbruk i stor grad. Imidlertid betalte mange samer skatt til staten – den såkalte «rettighetsskatten». Disse mennene ble derfor omtalt som «Rettighetsmenn», og var skrevet inn i et eget skattemanntall.

Finnmarksrepresentanten Mejer og grunnlovsforslaget

I 1818 ble tollkontrollør Harriet Heiberg Mejer valgt som stortingsrepresentant fra Finmarkens amt. Han var på denne tiden også konstituert fogd i Øst-Finnmark, og hadde ansvaret for innkrevingen av rettighetsskatten i dette området. Mejer kjente derfor godt til forholdene rundt rettighetsmennene.

På slutten av stortingssesjonen, 5. september, leverte Mejer et grunnlovsforslag som umiddelbart ble oversendt konstitusjonskomiteen. I forslaget skrev Mejer:

Mejers grunnlovsforslag. Foto: Stortingsarkivet.

«Skal denne Paragraf [50 c] ogsaa gjelde for Finmarken, som jo maa antages, da ingen Indskrænkninger er tilføjede, da berøves en ikke liden Deel af Landets Borgere det viktigeste Gode, som Constitutionen hjemler dem.»

Med unntak av embetsmennene var det i Vadsø og Vardø sogn ingen stemmeberettigede, utdypet Mejer, i Kjøllefjord og Tana sogn var det nesten like ille, og på visse deler på kysten i Vest-Finnmark var det også svært få som kunne få stemmerett.

«Da Rettighedsmænd i Finmarken paahvile de samme offentlige Byrder som Gaardmænd i Almindelighed,[…] saa synes Billighed for at tale for at de i Henseende til Stemmerettighed bør sættes i Classe med Gaardbrugere i det øvrige Norge», skrev han.

Konstitusjonskomiteens innstilling i 1818

Allerede den 10. september kom konstitusjonskomiteens innstilling. Selv om det ikke var tvil om at paragrafens bokstav utelukket rettighetsmennene, kunne det neppe:

«være Tvivl om, at hvis disse Indvaaneres Borgerlige Stilling havde vært rigtigen Kiendt af den constituerende Rigsforsamling vilde de ikke være udelukkede fra andre samme Betingelser og paa samme Maade at deltage i Lovgivningen som andre Skatteydende Norges Beboere.»

Komiteen mente det var klart at rettighetsmennene ikke bare deltok i kommuneutgiftene, «men ogsaa virkeligen ved Bidrag i forhold til deres Evner til Statsindtægterner».

Siden forslaget til Mejer ikke kunne behandles før på neste storting, innstilte komiteen på at forslaget skulle offentligjøres og behandles på nytt i 1821. Dette ble deretter enstemmig vedtatt.

Rettighetsmenn og rettighetsskatt

Kunnskapen om rettighetsmenn i resten av Norge var begrenset, og høsten 1820 ble det trykket en artikkel i Det Norske Nationalblad som skulle opplyse allmennheten om disse i påvente av det neste Stortingets behandling. I denne artikkelen påpekes det også:

«At disse Rettighedmænd ogsaa har udredet den i de senere Aar paabudne Formue- og Næringsskatt, samt Indskud til Banken, og ved Ligningen deraf, samt Valg af Ligningsmænd, i Mangel af Andre, har maattet træde i de efter Grundlovens Stemmeberettigedes Sted, er maaskee ikke øverflødig at anmærke …»

Rettighetsmennene hadde dermed bidratt til statens underhold i like stor grad som resten av den skatteytende befolkningen.

Rettighetsskatten var en personskatt, i motsetning til landskatten som ble utlignet fra den matrikulerte jorden. Før 1814 betalte ikke nordmenn som bodde i Finnmark denne skatten. Etter 1814 og omleggingen av skattesystemet til landskatt og byskatt, var det imidlertid også nordmenn som ble omfattet av reglene for rettighetsmenn.

Rettighetsmenns stemmerett i 1821

Da konstitusjonskomiteen på Stortinget i 1821 leverte sin innstilling vedrørende forslaget listet de opp argumentene for at stemmerettsbestemmelsen i Grunnloven også burde omfattet rettighetsmenn. En ting var de økonomiske bidragene, men:

«en stor Deel af disse omvankende Finner, og især de saakaldte Fjeldfinner ofte ere Eiere av Reensdyr og andet, der i sand Værdi langt overstiger den i § 50 Litr. c, for Kjøb- og Ladestæders Indvaanere bestemte Sum af 150 Spd.»

Komiteen uttrykker også en reell frykt for at hvis rettighetsmennene skulle nektes stemmerett, kunne dette resultere i at Finnmark ville miste nesten all sin representasjon på Stortinget, og:

«at man fra intet Amt heller maatte ønske det fulde Antal Repræsentanter end fra Finmarken, hvis Locale er saa forskjelligt fra Norges andre Egne, og derhos saa lidt bekjendt for de øvrige Districters Repræsentanter».

Som det eneste av tre grunnlovsforslag innstilte komiteen på at denne grunnlovsendringen skulle vedtas, noe den deretter ble gjort av et samlet storting.

Grunnlovens første endring

Grunnlovsendringen i 1821 er den mest dyptgripende i denne perioden, da den ga en gruppe stemmerett som tidligere hadde vært utelukket. Frem til endringen av Grunnlovens paragraf 2 og opphevelsen av forbudet mot jøder i 1851 var dette den eneste som endret på de statsborgerlige rettigheter. Etter 1821 skulle «grunnlovskonservatismen» styre Stortingets handlinger – og de skulle forkaste alle forsøk fra kongens side på å endre selv den minste bokstav i Grunnloven.

Isak Mikel Saba, den første kjente samiske stortingsrepresentanten. Foto: Stortingsarkivet.

Med utgangspunkt i de to konstitusjonskomiteenes innstillinger i 1818 og 1821 ble det fremstilt som noe av en forglemmelse av at rettighetsmennenes stemmerett ikke ble sikret i 1814. Siden det hverken på Riksforsamlingen eller det første overordentlige storting høsten 1814 var representanter fra Norges nordligste amt var det heller ingen som hadde problemstillingen tett på kroppen. Det vakte da heller ingen debatt i 1818 og 1821 om rettighetsmennenes selvfølgelige rett til å få del i en av konstitusjonens viktigste gode.

Selv om samer fikk stemmerett i 1821 skulle det fortsatt gå lang tid før de ble representert på Stortinget. Først i 1906 møtte den første kjente samiske representanten, Isak Mikel Saba.

Les om Saba i Norsk biografisk leksikon.

Les mer om Grunnloven.

Kilder

- Stortingsarkivet, 1818, Stortingets Extrakt Protokoll nr. 470, forslag fra Mejer
- Storthingets Forhandlinger, 1818 og 1821
- Det Norske Nationalblad, 1820, 28de hefte (nr. 81–84)
- Gudmund Sandvik, «Ei forelda lære: «Statens umatrikulerte grunn i Finnmark», i Lov og Rett, 1980 (nr. 2)
- Jonas Hansen, «Grunnloven og stemmerett i nord», i Ottar 2014 (nr. 2)


Sist oppdatert: 05.02.2016 12:09