Christian Magnus Falsen – «Grunnlovens far»

Christian Magnus Falsen var den store partilederen for selvstendighetspartiet under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Da han døde, var "Grunnlovens far" omstridt, beskyldt for å ha sviktet sine idealer fra 1814.

Christian Magnus Falsen. Utsnitt fra maleriet Eidsvold 1814. Stortinget.
Christian Magnus Falsen. Utsnitt fra maleriet Eidsvold 1814. Stortinget.

Christian Magnus Falsen (1782–1830) blir fremhevet som en av de viktigste arkitektene bak den norske grunnloven i 1814. Han var født i Gamlebyen i Oslo, men under oppveksten bodde han både i Steigen i Nordland og i København. I 1802 var han ferdig utdannet jurist og ble samme år utnevnt til prøveprokurator ved stiftsoverretten i Akershus, og flyttet tilbake til Norge.

Etter Danmark-Norges inntreden i Napoleons-krigene på fransk side i 1807 ble Falsen i 1808 utnevnt til sorenskriver i Follo. Han flyttet deretter til Ås hvor han ble boende frem til 1814.

Falsen var sønn av Enevold Falsen, som i 1807 ble utnevnt som medlem i den midlertidige regjeringskommisjonen som skulle styre Norge under den engelske blokaden. Enevold Falsen tok i 1808 sitt eget liv på grunn av fortvilelse over Norges stilling.

1814 og Grunnloven

16. januar 1814 mottok prins Christian Frederik et brev fra Christian Magnus Falsens bror, Jørgen Conrad Falsen, som var på Fyn: «Pontecorvo fordrer hele Norge – og Fæstningerne strax indrømmet – jeg troer alting indvilliges ham, og at Norge ganske bliver ham indrømmet og overladt, blot for at faae Holsteen og Jylland igjen ...».

Da kureren kom til prinsen 25. januar med nyheten om Kieltraktaten fra Frederik 6. var han allerede forberedt på nyhetene. Ryktene om utfallet spredte seg også hurtig over hele Sør-Norge, og svært mange var klar over Kieltraktatens fulle betydning, at Norge heretter var løst fra den danske trone og nå skulle i union med Sverige.

Pådriver i opprøret mot Kieltraktaten

Det gikk ikke lang tid før Christian Magnus Falsen presenterte et utkast til en egen norsk grunnlov som skulle bli viktig i det norske opprøret mot Kieltrakatens bestemmelser. Akkurat når Falsen og hans venn Johan Gunder Adler begynte arbeidet med sitt grunnlovsutkast er uklart. Imidlertid ble Georg Sverdrup, Falsens partifelle på Eidsvoll, og Peder Anker invitert hjem til Falsen på Vollebekk 14. februar. Der fikk de se det første utkastet til en grunnlov som Adler og Falsen hadde utarbeidet. Mennene var samlet på Vollebekk til neste ettermiddag. Da Sverdrup og Anker returnerte til Christiania 15. februar ble de begge kallet til Eidsvolls Verk.

16. februar samlet flere av Østlandets fremste embetsmenn, militære og handelsmenn seg på Eidsvoll Verk for å møte Christian Frederik. Kort fortalt endte det med at prinsen oppga sin plan om å utrope seg til arvekonge, og i stedet gikk med på å sammenkalle en riksforsamling som skulle vedta en grunnlov og velge kongen. Prinsen skriver selv i sin dagbok at det var etter samtalen med Sverdrup han endret mening, men Sverdrups syn var også delt av de fleste som var til stede. Prinsen ble deretter utropt til regent, og en grunnlovgivende forsamling skulle velges.

Valgt til riksforsamlingen

25. mars ble det gjennomført valg i Ås kirke av valgmennene som skulle sendes til amtsvalget, og Christian Magnus Falsen ble valgt. Tre uker senere, 17. mars, ble han valgt som representanter for Akershus amt. I etterkant av valget var Falsen hos Christian Frederik til audiens, og dette var muligens første gangen de samtalte om grunnlovsutkastet. 1. april fikk regenten det ferdige utkastet, som han likte godt.

Det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet 

Utkastet til Adler og Falsen ble det mest omfattende utkastet på riksforsamlingen, med en statsrettslig del og en generell juridisk del. Det var mange aspekter de to mennene ønsket å berøre, og det på svært kort tid. Å utarbeide utkastet krevde svært god oversikt over den konstitusjonelle utviklingen fra den amerikanske revolusjonen og fremover, og det bærer preg av flittige lån fra en mengde forskjellige grunnlover. Den krevde også full kontroll på den gjeldende lovgivningen i Norge, fra Kongeloven av 1665, Christian V Norske Lov av 1687 og den mengde av forordninger og reskripter som hadde blitt offentliggjort de siste hundre år.

En av diskusjonene som senere har versert er hvordan Adler og Falsen fordelte arbeidet med utkastet. Adler hevdet senere at han hadde skrevet innledningen og den første, og viktigste, del av utkastet. Dette har blitt tolket dit at han skrev de tre første kapitlene om grunnsetningene for statsforfatningen, valgforsamlingene og regjeringsformen. Det var den siste delen av utkastet, den juridiske, som Falsen hadde skrevet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det Adler-Falsenske utkast. Gunneriusbiblioteket.

Utkast til grunnlov av Johan Gunder Adler og Christian Magnus Falsen. Gunneriusbiblioteket.

Juristen Falsen brukte sin kompetanse til å utforme den generelle delen av loven. Adlers styrke var hans kunnskap om det franske språk, og blant annet innledningen, som var en oversettelse fra en statsvitenskapelig bok fra 1771 var hans oppgave. Men Adler skrev ikke sine deler uten at Falsen var enig. Jacob Aall skrev i ettertid at de fleste oppfattet arbeidet som et felles prosjekt, og understreker nettopp den delte æren de bør ha for utkastet sin del.

Utkastet har i nyere tid blitt kritisert av historikere for at det kun var et «skrivebordsprodukt», fordi det i stor grad bygger på andre grunnlover, og at det derfor ikke fortjener den status det fikk. I en grundig undersøkelse av rettshistorikeren Eirik Holmøyvik påpeker han at konkrete inspirasjonskilder var den franske grunnloven av 1791, menneskerettighetserklæringene til Frankrike fra 1789, menneskerettighetserklæringen til Massachusetts fra 1780 og fra Virginia 1776. Andre kilder var den føderale amerikanske grunnloven av 1787, amerikanske Bill of Rights fra 1791 og den bataviske (nederlandske) grunnloven fra 1798.

De bærende prinsipper for utkastet var folkesuverenitet, maktfordeling og menneskerettigheter. Kritikken mot «skrivebordsproduktet» er derfor urettferdig. At det i sterk grad var preget av tidligere arbeider var helt naturlig med tanke på den korte tiden de fikk til å skrive det. Det imponerende er hvilken oversikt og kontroll Adler og Falsen viser at de har over den juridiske og filosofiske konteksten med sitt utkast.

Falsen på Eidsvoll

10. april samlet representanter fra nesten hele Norge seg på Eidsvoll, representantene fra Nordland rakk aldri frem på grunn av avstandene. Det ble tidlig klart at Falsen ville bli en ledende figur på riksforsamlingen sammen med Georg Sverdrup. De hadde flere samtaler med regenten, og måtte etter hvert be ham om ikke å kalle dem til seg. Motstanderne, de som mente at unionen med Sverige var uunngåelig, ble ledet av grev Herman Wedel-Jarlsberg.

Forholdet mellom grev Wedel og Falsen var allerede anstrengt, og på riksforsamlingen ble det uutholdelig. De ble begge valgt til den viktige konstitusjonskomiteen, som skulle utarbeide det ferdige utkastet forsamlingen skulle behandle, men det var i salen de store trefningene mellom de to partiene fant sted.

Kort fortalt var det spesielt spørsmålet om forsamlingens oppgave som virkelig avstedkom den største striden, kompetansestriden. Falsen gikk inn for at riksforsamlingens oppgave kun strakk seg til å vedta en grunnlov og velge konge, mens unionspartiet ønsket fortsatt å være samlet slik at de kunne påvirke kongens forhandlinger med Sverige og stormaktene, som man antok ville komme. Sverige ville ikke oppgi sin plan om å innlemme Norge i en union selv om Norge krevde selvstendighet. Selvstendighetspartiet vant frem, og forsamlingens kompetanse ble dermed begrenset. Med tanke på utviklingen høsten 1814 var dette kanskje ikke det verste som kunne skje.

Falsens rolle som leder av selvstendighetspartiet, konstitusjonskomiteens formann og president i forsamlingen under behandlingen av hoveddelen av Grunnloven er viktige argumenter for den senere benevnelsen som «Grunnlovens far». Han var en konsekvent og, til tider, skarp leder av forsamlingen. Han ledet debattene med jernhånd og i hans presidentperiode ble også Grunnloven ferdig behandlet.

En av debattene som skulle få betydning for hans barn var adelsdebatten. Falsen var av natur og levesett en aristokrat, men adelskapet hadde liten personlig betydning for ham. Enevold de Falsen sluttet å bruke sitt adelige de på 1790-tallet, og heller ikke Falsen benyttet det i det daglige. Etter debatten reiste Falsen seg og frasa seg sitt adelskap på sine og sine barns vegne. Og mens valgfullmaktene før riksforsamlingen er prydet med hans adelige signet, er Grunnloven forseglet med hans egne initialer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Falsens segl på Grunnloven av 17. mai 1814. Stortingsarkivet. 
Falsens segl på Grunnloven av 17. mai 1814. Stortingsarkivet.

Riksforsamlingen og arbeidet med Grunnloven er Falsens store høydepunkt, og personlig håpet han på sine landsmenns anerkjennelse av sine handlinger for å sikre selvstendigheten og den borgerlige frihet. Imidlertid skulle denne anerkjennelsen settes på harde prøver.

Etter Grunnloven

Sommeren 1814 var Falsen ikke en del av Christian Frederiks nære krets, mens Adler ble utnevnt til den nyvalgte kongens sekretær. Som muligens en siste gunst fra kongen til Falsen ble han utnevnt til amtmann i Nordre Bergenshus amt (dagens Sogn og Fjordane) etter våpenhvilen med Sverige i august, og han reiste allerede i september over fjellet til Bergen. Der ble han snart en del av den bergenske eliten, og hadde tett kontakt med presten Jonas Rein og Wilhelm F.K. Christie, som begge var representanter på riksforsamlingen og svorne selvstendighetsmenn. Imidlertid gjorde hans egenrådighet og stahet at forholdet til andre kunne bli anstrengt og bittert, og hans sosiale og politiske posisjon ble utfordret.

Stortingsrepresentant

Falsen deltok på det første ordentlige storting i 1815 og 1816, men allerede på dette tidspunktet ble han svekket. I 1818 ble hans valgfullmakt avvist da han ikke bodde i valgdistriktet han ble valgt fra. I 1821 var han en av de ledende stortingsrepresentantene, men hans forhold til den såkalte «patriotiske opposisjon» ble satt overstyr i sammenheng med adelsdebatten og gjeldsoppgjøret med Danmark, og han ble anklaget for at han hadde sviktet idealene fra 1814.

Han var fortsatt en kritiker av regjeringen og kongemakten, men de mer ytterliggående kreftene på Stortinget tvang ham over i mer konservativ retning. Dette ble ytterligere forsterket da han foreslo å endre Stortingets indre maktfordeling ved å få innført et reelt tokammersystem, i tråd med hans eget grunnlovsutkast fra 1814. Han dreide også i monarkisk retning ved å gå inn for kongens absolutte veto, som ville forrykke maktfordelingen radikalt i konservativ retning, men som var i tråd med den europeiske utviklingen ellers i disse årene.

Mistillit fra Stortinget

Da Falsen på Stortinget i 1821 endret sitt standpunkt i adelssaken og i gjeldsoppgjøret med Danmark, og deretter, motvillig, mottok tilbudet om å bli generalprokurør personlig av Carl Johan, var hans politiske posisjon spilt fallitt. Embetet førte til at han skulle kontrollere administrasjonen, og fikk embetsstanden som en samlet fiende. Embetet ble allerede avskaffet i 1824, da han frasa seg stillingen etter åpen mistillit fra Stortinget. Reisen gikk dermed tilbake til Bergen, hvor han var stiftamtmann frem til han i 1828 ble høyesterettsjustitiarius etter Carl Johans personlige befaling.

På dette tidspunktet var Falsen en utslitt mann. Som sin far hadde arbeidspresset og de stadige konfliktene ført til en forverret helsetilstand. Etter kun få måneder fikk han slag under en rettsprosedyre i Høyesterett. Falsen kom seg aldri fra dette, og selv om han beholdt noen av sine forpliktelser døde han i 13. januar 1830 som en slagen mann. Hans død ble forbigått i stillhet, og kontrasten til farens bortgang kunne ikke vært større.

Ettermæle

Falsen beskrives privat som en god familiefar, vennskapelig og sosial. Falsen var gift to ganger og fikk til sammen åtte barn, og har i dag en mengde etterkommere. Senere beskrev en dansk marineoffiser sin opplevelse av Falsen etter et møte i 1816: «vi knyttede en nøie Omgang med denne yderst elskværdige Mand, hvis Charakteer staaer for min Erindring som en af de smukkeste og meest ophøiede, jeg har kiendt.»

Som politiker, embetsmann og skribent var imidlertid ikke Falsen like vennlig. Med sin sterke vilje, stahet og virketrang skaffet han seg mange fiender. Det er dette bildet som ofte står igjen etter ham, eksemplifisert ved Jacob Aalls omtale fra 1814: «Ubehageligt var hans Væsen, haard og stødende hans Tale, mørk og barsk hans Mine i Forsamlingen.» Mot sine motstander var Falsen ingen snill mann – direkte inhuman mente Aall.

Gjennom sitt liv beholdt han mange av de politiske verdier vi finner i utkastet fra 1814, men som mange ble også han mer konservativ med årene og hans politiske fall fra 1814 var stort. Christian Magnus Falsens rolle i den norske selvstendighetskampen gjaldt hovedsakelig ved riksforsamlingen og arbeidet med Grunnloven, men dette var en avgjørende rolle i det turbulente året 1814.

Biografien er publisert av stortingsarkivet.

Redigert utdrag fra artikkelen «Christian Magnus Falsen, 1814 og den norske Grunnloven» av Marthe Hommerstad, publisert i Dansk-Norske skæbner før og efter 1814 – Personalhistorisk Tidsskrift, 2014.


Sist oppdatert: 04.05.2021 08:54