Underskriftsaksjonen i 1907

Våren 1907 mottok Stortinget 18 000 underskrifter fra norske kvinner. Anledningen var Stortingets behandling av spørsmålet om kvinners stemmerett ved stortingsvalg.

Underskriftsliste fra Gjerpen valgkrets.
Underskriftsliste fra Gjerpen valgkrets.

Hvor ble det av de 300 000 kvinnene fra 1905?

Kvinner med en viss formue og inntekt var gitt stemmerett ved kommunevalg gjennom endringer i formannskapslovene i 1901.

Denne gangen stod det om stemmerett ved stortingsvalg, den statsborgerlige stemmeretten.

Det var stille rundt saken ved årsskiftet. Hvor ble det av de 300 000 kvinnene fra 1905?», spurte Gina Krog i kvinnesakstidsskriftet Nylænde.

Den vellykkede underskriftsaksjonen i 1905 hadde vist at det var mulig å mobilisere kvinnene. Kanskje var det ikke for sent å handle? Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) hadde stått bak aksjonen i 1905 og var selvskrevne til å ta initiativ, mente Krog.

Ny strategi

På dette tidspunktet var LKSF  godt i gang med arbeidet. Allerede fra høsten hadde de 51 lokallagene blitt oppfordret til å samle underskrifter til støtte for saken. Strategien skilte seg fra aksjonen i 1905.

Denne gangen ble ikke underskriftslistene rettet til Stortinget, men direkte til lokale stortingsrepresentanter. Til sammen fikk 62 av 123 stortingsrepresentanter lister underskrevet av kvinner i eget valgdistrikt. Nytt var også kravet om at kvinnene som signerte måtte være over den gjeldende stemmerettsalderen på 25 år.

 Liste fra Trondhjem by.

Underskriftsliste fra Trondhjem by med signaturen til Sara Christie, andre kvinne på Stortinget. 

 

Innsamlingen

I Kristiania ble organiseringen av navneinnsamlingen effektivisert. Byen ble delt opp i distrikter, og innsamlerne gikk fra dør til dør i tildelte områder. I 1905 hadde innsamlingen vært mer tilfeldig og avhengig av enkeltpersoners initiativ.

Effektiviseringen av innsamlingsmetoden ga likevel ikke det resultatet foreningen hadde håpet. Styret innkalte til et medlemsmøte for å diskutere hva man skulle foreta seg. Flere ønsket å arrangere et massemøte, men dette ble avvist av lederen, Fredrikke Marie Qvam.

De to «stortingsmændsfruer» Havig og Houg gikk også imot et slikt arrangement. De mente at stortingsmennene allerede hadde tatt standpunkt og ikke ville la seg påvirke av massemøter eller andre tiltak. Styret bestemte å avvente situasjonen.

To andre foreninger, Norsk kvinnesaksforening (NKF) og Kvindestemmeretsforeningen (KSF), valgte likevel å arrangere en demonstrasjon i begynnelsen av juni.

Arbeidet i konstitusjonskomiteen

Konstitusjonskomiteen, som behandlet grunnlovsforslagene, mottok jevnlig underskriftslister fra LKSF. Ettersom listene var stilet direkte til stortingsrepresentantene, var det representantene selv som leverte listene til komiteen.

Ole Olsen Malm. Foto: stortingsarkivet.

Ole Olsen Malm fra Samlingspartiet (bildet til høyre)  var den  eneste i komiteen som gikk i mot ethvert forslag om statsborgerlig kvinnestemmerett.

For komiteens øvrige åtte medlemmer stod spørsmålet om stemmeretten skulle være begrenset eller ikke.

Den store aksjonen i 1905 ble trukket frem i innstillingen. Kvinnene hadde vist «en fedrelandskjærlighet, en politisk interesse og en politisk takt» som burde anerkjennes.

Aksjonen i 1907 ble ikke nevnt. Komiteen innstilte til slutt på inntektsbegrenset statsborgerlig stemmerett for kvinner. Malm leverte et ni sider langt særvotum.  

 

Stortingsdebatten

Ifølge Morgenbladet var «alle Loger og Galleriet fylt til siste plass» da Stortinget startet forhandlingene fredag 14. juni. «Det kvindelige element var naturligvis usædvanlig stærtkt representert; kvindestemmeretens Forkjæmpere med fru Qvam og Frøken Gina Krog i spidsen var anvist plass i Dame- og Diplomatloger.»

Underskriftslistene fra Kristiania ankom Stortinget samme dag. Listene fra Ålesund hadde kommet dagen før.

Malm dominerte debatten med lange innlegg. Han begrunnet motstanden mot kvinnestemmeretten biologisk. «Sterkt hjernearbeid foraarsager hos kvinden ikke alene ildebefinnende, men gjør henne direkte syg». Underskriftsaksjonen i 1907 mente han var en «komplet fiasko». Antallet signaturer var på ingen måte imponerende.

Malm møtte liten forståelse for sine synspunkter, og mye av debatten gikk med til å tilbakevise hans særvotum og lange foredrag. Etter fire timers debatt ble forslaget om inntektsbegrenset kvinnelig stemmerett vedtatt, med 96 mot 25 stemmer.

Seieren 14. juni Stortingsvalget 1909. Foto: Norsk Folkemuseum

Underskriftsaksjonen i 1907 samlet 18 000 underskrifter. Sammenlignet med de nesten 300 000 navnene fra 1905 kan det synes lite.

Aksjonen i 1905 hadde forenet stemmerettspørsmålet med den norske selvstendighetskampen. I 1907 var ikke lenger det nasjonale spørsmålet med på å drive stemmerettsaken fremover.

Om aksjonen i 1907 fikk innvirkning på utfallet av stortingsdebatten er tvilsomt. Kvinnenes overveldende mobilisering i 1905 hadde allerede tatt brodden av stemmerettsmotstanden.

Men underskriftsaksjonen i 1907 var nok et bevis på kvinnenes politiske engasjement. 

I 1909 kunne 280 000 kvinner for første gang stemme ved stortingsvalg (bildet ovenfor). I forkant av behandlingen av allmenn stemmerett i 1913 ble det ingen tilsvarende mobilisering – den prinsipielle avgjørelsen ble fattet i 1907.

Klikk her for å komme til alle underskriftslistene fra aksjonen i 1907


Sist oppdatert: 15.01.2013 10:04