Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Stortingspresident Hambro. Foto: Karl Korneliussen Kleppe/Stortinget.

Stortingspresident Hambro. Foto: Karl Korneliussen Kleppe/Stortinget.

24. november 1945: Stortinget fra før krigen endelig oppløst

24. november 1945 møttes det 89. storting for siste gang – nesten ni år etter å ha trått sammen 11. januar 1937. Carl Joachim Hambro holdt sin siste tale som stortingspresident.

Kong Haakon VII erklærte i henhold til Grunnloven Stortingets forhandlinger for avsluttet. Hambro slo blant annet fast at dette Stortinget «mot sitt ønske og mot sin vilje» hadde hatt en lenger funksjonstid enn noe annet storting.

Tre korte sesjoner

Etter at Stortinget 14. juni 1945 gjenopptok sitt arbeid etter frigjøringen hadde det møttes til tre korte sesjoner.

Stortinget fra før krigen gjenopptok sitt arbeid etter frigjøringen for å løse de viktige oppgavene som ikke kunne vente til etter at man hadde holdt nytt stortingsvalg og det nyvalgte Stortinget kunne møtes.

Nødvendig rolle i overgangen fra krig til fred

Ved siden av å sørge for å få gjennomført valg, var de viktigste oppgavene å sørge for å vedta de nødvendige lovene og ta de økonomiske beslutningene som måtte til for å få samfunnet tilbake til normaltilstanden etter fem års krig og okkupasjon.

Denne aller siste sesjonen for Stortinget fra 1936 begynte 5. november 1945.  Stortingsvalget i 1945 ble holdt 8. oktober, så det nye Stortinget var allerede valgt da det 89. storting møttes til sin siste sesjon for å løse noen hasteoppgaver som ikke kunne vente til det nyvalgte Stortinget møttes.

Inn i FN

Noen av hasteoppgavene gjaldt enkelte beslutninger om Norges forhold til andre land. 14. november godkjente Stortinget at Norge meldte seg inn i den nyopprettede internasjonale organisasjonen Forente Nasjoner (FN). FN ble opprettet etter andre verdenskrig for å bygge en fredeligere verden gjennom forpliktende samarbeid. Norge hadde i årene mellom første og annen verdenskrig vært medlem av Folkeforbundet, FNs forgjenger. Fra 1945 til i dag har FN vært erklært som en hjørnesten i norsk utenrikspolitikk.

FN-pakten ble forhandlet frem ved San Francisco-konferansen fra 25. april til 26. juni 1945. Norge var ett av de 50 landene som signerte FN-pakten 26. juni 1945. Pakten trådte i kraft 24. oktober 1945. Selv om pakten ikke var perfekt, sa Den utvidede utenriks og konstitusjonskomiteen i sin innstilling at det ikke var noe valg: «Ikke alene bør Norge slutte seg til den nye organisasjon, men Norge bør slutte seg til den med glede og med håp». 14. november fikk komiteen støtte fra et enstemmig storting, og 27. november ratifiserte regjeringen FN-pakten på Norges vegne.

Utenriksminister Trygve Lie deltok også i stortingsmøtet 14. november. Han hadde ledet Norges delegasjon under forhandlingene om FN-pakten i San Francisco og ble i februar 1946 valgt til FNs første generalsekretær.

Den siste møtedagen

Lørdag 24. november 1945 ble det først holdt et ordinært stortingsmøte på formiddagen. Den viktigste oppgaven i det møtet var å gjøre det formelle vedtaket om at dette Stortinget skulle oppløses samme dag, slik at det nyvalgte Stortinget kunne starte sitt arbeid. Under debatten ble særlig C. J. Hambros viktige innsats både i 1940 og etter frigjøringen i 1945 sterkt fremhevet.

I tillegg minnet flere representanter om norske fiskere og rederes ofre og tap under krigen, og fremmet krav om at de måtte få erstatning så snart som mulig for tapte og beslaglagte båter og skip.

En avslutning i ettertanke og takknemlighet

Senere på dagen ble Stortinget oppløst i tråd med Grunnloven av kong Haakon VII. Også kronprins Olav var tilstede i Stortinget. Stortingspresident Hambros siste tale som stortingspresident, mer enn 19 år etter at han første gang ble valgt til president, var ikke så lang. Den var imidlertid preget av ettertanke og erkjennelse av at enkelte av oppgavene stortingsrepresentantene hadde blitt nødt til å løse, særlig sommeren 1940, hadde vært for store:

«Begivenheter som har satt dype skjel i vår historie og i vårt folks liv, er rullet hen over våre hoder siden Deres Majestet siste gang møtte Stortingets representanter i denne sal. Vi vet at målt med historiens mål har dette storting og dets menn ikke svart til sine egne ønsker og lengsler for land og folk, men vi vet også at alle de representanter som møttes her igjen den 14 juni for å fortsette det avbrutte stortings forhandlinger, den hele tid i alle sine gjerninger, hvor meget enn den enkelte kan ha feilet eller ikke nådd opp til sine egne ønskemål, har vært besjelet av det innerligste ønske for land og folk.»

Hambro slo fast at «aldri noensinne har folkets representanter med større innerlighet i sin følelse, med større takknemlighet og med større hengivenhet istemt det gamle ønske enn de gjør det i dag: Gud bevare Kongen og fedrelandet!».

Bare ti dager senere, 4. desember 1945, trådte det 90. ordentlige storting sammen. Hambro skulle komme til å sitte på Stortinget i 12 år til, som odelstingspresident og Høyres parlamentariske leder.

Kong Haakon VII og Hambros taler kan du lese her.

Referat fra begge møtene 24. november 1945

Sist oppdatert: 24.11.2020 09:33
: